Hvorfor opplever vi at maten vokser i munnen når vi blir spurt og skal snakke? lurer Eiksmarka-elevene og tygger seg til forskningspris.
Dette lurer vi på
Hvorfor opplever vi at maten vokser i munnen når vi blir spurt og skal snakke?
For å finne på en problemstilling dro elevene på en undringsjakt, noen inne og noen ute. Der skrev alle ned spørsmål de kunne bruke i et Nysgjerrigper-prosjekt. Før undringsjakten laget de en Nysgjerrigper-postkasse hvor de la lappene med spørsmål oppi.
Etter litt valgte læreren 4 spørsmål som kunne være aktuelle å forske på:
- Hvorfor blir man misunnelig?
- Hvorfor påvirker musikk følesene våre?
- Hvorfor vokser maten i munnen når vi skal snakke?
- Hvorfor syntes folk raping er ekkelt?
Så stemte elevene på hvilken problemstilling de skulle forske på. Den problemstillingen som fikk klart mest stemmer var “Hvorfor vokser maten i munnen når vi skal snakke”. Etter litt jobbing kom de opp med en liten forbedring på problemstillingen. “Hvorfor opplever vi at maten vokser i munnen når vi blir spurt og vi skal snakke?”. Det syntes klassen var et mer klart spørsmål som problemstilling.
Hvorfor er det slik?
Elevenes hypoteser
- Vi tror at maten faktisk vokser i munnen når vi blir spurt og skal snakke fordi vi blir stressa og da forandrer vi måten vi tygger på – vi tygger fortere, det blir mer spytt og flere hull i maten som spyttet kommer inn i. Da vokser maten og blir tyngre.
- Vi tror at maten egentlig ikke vokser, men at vi føler at den vokser fordi mange ser på den som sitter og tygger og han/hun føler at tiden går sakte, at man aldri blir ferdig med åtygge slik at det går an å svelge.
- Vi opplever at maten vokser i munnen når vi blir spurt og skal snakke fordi vi ikke tygger ordentlig. Tunga kommer ut av kontroll! Når vi vil ha ordet kommer også maten ut.
“Mange av oss snakket om det at vi lurer veldig på om maten vokser på ordentlig, eller om det bare er noe vi føler. Vi har stor tro på at opplevelsen handler om at vi blir stressa.
Legg en plan
Plan for gjennomføring av undersøkelsene
De etablerer en ekspertgruppe for hver hypotese, og elevene ble fordelt på de ulike ekspertgruppene.
Ekspertgruppe 1:
De planla å observerte andre klasser og gjøre forsøk (veie - spise - veie). Elevene syntes at det var viktig å snakke mye sammen og å dele informasjonen de fant ut.
Ekspertgruppe 2:
Diskuterte i gruppa om hvordan de kunne finne svar på hypotesen og problemstillingen. De skrev ned gode forslag til mulige forsøk, og ideer til skjema/intervjuer for å sjekke om hypotesen stemte eller ikke.
Ekspertgruppe 3:
De bestemte seg for å observere noen når de spiser. Finne informasjon om tunga i bøker. Spørre eksperter (for eksempel foreldre som jobber med munnen) og sitte sammen og diskutere det de har jobbet med.
Hent opplysninger
Gjennomføring av undersøkelsene
Barna gikk i gang med å observere i andre klasser som ikke vet hva forskningen går ut på. Men det ble en vanskelig oppgave fordi nesten alle snakker med mat i munnen, spesielt de minste barna.
I sine egne forsøk kuttet de brød i like store skiver og hadde syltetøy på. Barna tygget, spyttet ut og veiet. En pappa i klassen som er tannlege, kom og holdt foredrag. Han gav dem mange tall å reflektere over: 800 bakterier i munnen, 14 muskler i tungen og 10 000 smaksløker. Elevene fikk også svar fra fire eksperter som forsker på stress og hjernen.
Dette har vi funnet ut
Konklusjon
Gjennom egne aktiviteter og eksperthjelp konkluderer elevene med at maten ikke vokser i munnen, vi bare føler det sånn. Men det tyder på at det har med stress å gjøre. Når man blir stresset, bruker kroppen energi til å takle stresset istedenfor å produsere spytt. Munnen blir tørr og det er vanskelig å svelge.
“Hvis du ikke syntes at det er uhøflig å prate med mat i munnen blir du ikke stressa. Du blir stressa fordi du vil være høflig.