Skjerpede sanser

Dyr og mennesker opplever verden gjennom sansene sine. Men hos mennesket er verken syn, hørsel, lukt eller smak særlig velutviklet. Hvorfor er menneskets sanser så mye mer begrenset enn hos dyr?

Sanser. Foto: PhotoDiscFoto: PhotoDisc

Fysiske grenser

Det finnes fysiske grenser for hvor følsomme sansene kan være hos dyr og mennesker. Øret vårt oppfanger lyd ved at små trykkforskjeller i lufta setter trommehinnen i bevegelse. Selv når det er helt stille, er det bevegelse i lufta – luftmolekylene danser omkring i vilkårlige bevegelser. Disse bevegelsene fører til et stille sus i øret. For at vi skal oppfange lyder, må lyden derfor være sterkere enn denne bakgrunnsstøyen som alltid er der.

Også de andre sanseorganene våre er utsatt for et bakgrunnsbrus som setter en grense for hva vi kan oppfatte. Sitter du lenge i et bekmørkt rom, vil øynene dine begynne å se ørsmå lysprikker. Dette skyldes at de lysfølsomme cellene i øyet blir avfyrt av seg selv på grunn av kroppsvarmen i øyet. Hjernen oppfatter dette som lys; vi kan kalle det mørkelys.

Men vi mennesker plages ikke av disse fysiske begrensningene for hva vi kan høre, se og lukte. Våre sanser er ganske “sløve” i forhold til det som egentlig er mulig, fordi vi ikke trenger så skarpe sanser for å overleve.

Følsom hundenese

Enkelte dyr er derimot helt avhengige av skarpe sanser for å overleve. Hos dem beveger sansene seg på grensen av hva som er mulig ut fra fysikkens lover. Hundens nese er mer enn én million ganger så følsom som vår, gullfisken kan se farger vi ikke kan se og myggen kan høre lyder vi ikke kan høre.

Ører på beina

Den grønne vortebiteren (en slags gresshoppe) har ører på forbeina som kan fange opp høye, høye lyder på opptil 100 000 Hertz (hvor mange ganger lyden svinger per sekund). Mennesket kan bare oppfatte inntil 18 000 Hertz. Vortebiteren har også vibrasjonsorganer på forbeina som er ufattelig følsomme. Med disse kan den kjenne vibrasjoner som er 100 000 ganger mindre enn det mennesker kan kjenne. Vortebitere bruker denne sansen til å kommunisere med hverandre. De sender små ristninger gjennom buskenes løv og greiner for å holde kontakten. Men de kan også bruke sansen til å peile inn byttedyr som beveger seg i buskene.

Nesevis sommerfugl

Hos sommerfuglen nattpåfugløyet er det luktesansen som er den skarpeste. Hunnen har kjertler på kroppen som produserer duftstoffer – såkalte feromoner. Hannene registrerer disse duftstoffene med de store, fjærformede antennene, hvor det sitter om lag 25 000 lukteceller.

Med luktecellene kan hannen oppfatte hunnens dufter på flere kilometers avstand. Hannens luktesans er så følsom at hvis man tok en kopp av disse feromonene og blandet dem ut i hele lufthavet over Norge, ville han fremdeles kunne lukte dem.

Skarpt blikk

At enkelte dyr har sanser som er mye skarpere enn våre, må skyldes at de har andre behov. Ørnen ser tre ganger bedre enn oss fordi den trenger det for å overleve – den må kunne se mus nede på bakken mens den svever høyt oppe i lufta. Det er selvfølgelig også dyr som har dårligere sanser enn oss. Elefantsnabelfisken har for eksempel svært dårlig syn. Den lever i mudrete vann hvor sikten er så dårlig at den ikke har behov for å se godt.

Ekko som våpen

Det er faktisk ofte slik at sanseorganene sorterer vekk informasjon vi ikke trenger. Et eksempel på dette er flaggermus som lever av nattsommerfugler de fanger om natta. Flaggermusa finner byttet sitt ved hjelp av ekkosignaler, og hørselen er tilpasset slik at det er nettopp lyden av nattsommerfugler som oppfanges aller lettest av flaggermusa.

Mer enn halvparten av sansecellene inni øret er tilpasset å skulle fange opp akkurat denne lyden. Nattsommerfuglene, på sin side, er spesielt følsomme for flaggermusas rop – de kan høre det på lang avstand og dermed få tid til å unnslippe.

Våre sløve sanser

Dyr er altså ikke bare tilpasset å skulle sanse helt bestemte ting, men også å sortere bort ting de ikke trenger. Vi mennesker kan vel ikke forestille oss hvordan det ville være å lukte som en hund, føle vibrasjoner som en vortebiter eller bruke ekkosignaler slik flaggermusa gjør. Men hvorfor skulle vi? Disse sanseevnene har aldri vært viktige for at vi skal overleve. Tvert imot – hadde sansene våre vært skarpere, ville vi blitt bombardert med så mange sanseinntrykk at de ville tatt oppmerksomheten vår bort fra det som er viktig for oss. Våre “sløve” sanser er altså avgjørende for at vi skal kunne fokusere på de viktige tingene.

Gjennom menneskets utvikling er sansene våre blitt tilpasset slik at de på best mulig måte hjelper oss å oppleve verden.

Publisert i Nysgjerrigper 2, 2001