Oppdagelsen av krydderlandet

Han er ikke noen god mann. Ikke kan han føre et skip heller. Han har vært til sjøs, sier de. Men mer vet de ikke. Ja vel, så er han sønn til en guvernør i en liten havneby. Og så da? Å nei, Vasco da Gama skulle ikke stå der han står. Det er ikke hans ære og fortjeneste at "São Gabriel" og de andre skipene snart kan seile ut fra Portugal.

Krydderet er viktigst.

Det er krydderet de jakter etter, nesten alle sammen. Det er derfor Christofer Columbus seiler vestover i håp om å finne India. For India er krydderets land.

Selvfølgelig er det viktig å oppdage nytt land. Ja, ikke bare oppdage det, men legge det under seg. De europeiske herskerne liker å kalle seg herskere ikke bare over sitt eget land, men også over fjerne riker.

Men det er jakten på billige varer som betyr mest. Gull og sølv, tøyer og smykker. Og aller mest krydder. Det blir brukt ikke bare for å gi maten god smak, men også i drikker og medisin. Dessuten i parfymer og pomader, alt det som gjør at folk lukter godt.

Krydderet er en kostbarhet, en luksus. Pepper er like verdifullt som sølv, muskat blir målt i gull. Og alt sammen kommer fra Østen. Underveis blir det solgt fra den ene handelsmannen til den neste. Og prisen stiger. De europeiske herskerne vet at krydderet er mye billigere der det blir dyrket.

Derfor sender de ut oppdagerne. Derfor drar Columbus vestover. Han vil finne India. Og hele sitt liv tror han at han er like ved å finne det. Han reiser oppover og nedover langs kysten av Amerika, på leting etter India ...

Og krydderet.

---

Å nei, Vasco da Gama skulle ikke stå der han står. Det er ikke hans ære og fortjeneste at "São Gabriel" og de andre skipene snart kan seile ut fra Portugal.

Hard er han. Det vet alle. Har ingen medlidenhet med alle degrados som går i lenker om bord på skipet hans. Det er kanskje ikke så rart. De er dømt til døden, og enten de dør på en ferd til det ukjente, eller de dør i fengselets bakgård, så er det kanskje det samme.

Men bryr han seg mer om alle de andre, sjøfolk og soldater, tømmermenn og repslagere, prester, tolker og trompetblåsere, som kommer i flokker til skipene hans? Å nei. Det eneste som betyr noe for ham, er kongens ord. Kong Manuel av Portugal har han visst å gjøre seg til for, den tida han har vært ved hoffet.

Så kan Bartolomeu Diaz ha det så godt. Det var han som fant Afrikas nedre spiss i 1488. Det var han som gikk til kongen, overbevist om at det måtte være en vei østover – over havet – til India, en lettere og sikrere og ikke minst billigere vei å frakte alle kostbarhetene, alle tøyene, alt gullet og alt krydderet, ja, ikke minst alt krydderet!

Men Diaz tenkte på mennene sine, på skipenes sikkerhet og alle farene han ikke visste noe om. Derfor snudde han da han kom til Kapp Gode Håp. Det er vel det kong Manuel ikke har tilgitt ham. Det er vel derfor kongen har valgt da Gama. Den erfarne sjømannen vrakes, til fordel for han som knapt har sett fremmede havner.

Mannen uten hjerte.

Men stolt er han. Og hard. - Pisken! roper han, og pisken kommer, straks noen har snublet og mistet en tønne saltet svinekjøtt i sjøen. Alt det de bærer om bord! Skipskjeks og tørrfisk, honning, sukker, hvitløk, svisker, mandler. Det sies at skipene har nok mat for tre år.

Vasco da Gama har sett kongen i øynene og sagt: - Jeg skal finne sjøveien til India.

Og nå er dagen kommet. Lørdag 8. juli 1497. Det er fullt av folk på den hvite stranda ved Restelo, noen kilometer nedover elva fra hovedstaden Lisboa. Trompetene lyder: "Sett seil!" De hvite seilene med de røde korsene folder seg ut fra mastene. Sakte begynner skipene å gli nedover elva mot Atlanterhavet. Diaz er med, i sitt eget skip. Men bare for å se da Gama seile videre. Diaz' ferd går ikke lenger enn til fortet Elmina ved Guinea-kysten. Så langt og ikke lenger får han være med. da Gama vil sikre seg den æren han, Diaz', mente han hadde gjort seg fortjent til. Var det ikke han som hadde oppdaget veien, han som hadde tegnet og bygget skipene de nå seiler med? Men det nytter ikke å ha godhet for sjøfolkene sine. Det nytter ikke å være forsiktig.

Kongen vil ha resultater.

Selv om havet er stort. Selv om land ikke er i sikte lenger. Selv om dagene går uten annet enn hav og vind. Vasco da Gama seiler langt vekk fra den afrikanske kysten. Han har hørt og lest om alle skipene som har kjempet i motvind og harde strømmer der. Han vil seile utenom alt sammen.

Det har gått uker og måneder siden de så Kapp Verde-øyene. Redselen går som en svart skygge over alle skipene i følget. De vil aldri mer se land! Ryktene hvisker: da Gama selv vet ikke hvor de er, hvor det er land! De vil ende her ute der det ikke er fugler å se, de vil bli spøkelsesskip som driver for vær og vind med bare døde menn om bord ...

Men det går ikke slik. I slutten av oktober oppdager noen drivende tang. En sel dukker opp og forsvinner igjen. Så er det likevel håp! Når de igjen ser land, 4 november, tar sjøfolkene på seg sine beste klær, heiser flagg og vimpler, fyrer av kanonskudd, synger og ler.

Selv Vasco da Gama smiler.

Og ingen blir pisket.

En flokk går i land og oppdager de svarte. Løper etter dem og fanger en. Han er så godt som naken. De klyper i den svarte huden hans. Han skjelver av redsel og ser fra den ene til den andre. De fører ham om bord på skipet og setter mat foran ham. Han spiser. Noe så merkelig! Han spiser!

Neste dag drar de på ham klær, sjømannsklær, portugisisk bukse og jakke, sko og tørkle, og fører ham i land igjen. Han ler når han løper sin vei.

Flere svarte kommer til, de er vennlige og får forklart at nå er det deres tur, kom og spis hos oss! Men portugisiske sjøfolk liker ikke det de får servert i de små hyttene. Så ufyselige disse ville, svarte, halvnakne menneskene er! Så ekkel mat! Brått er det slutt på vennligheten, spydene kommer fram, rop og hatefulle ord spyttes ut og portugiserne må rømme om bord i skipene. Spydene suser gjennom lufta, og noen treffer.

En av dem som blir truffet, er da Gama selv. Såret er ikke farlig, mest et varsel. Seilene går i været og skipene drar videre, snart er de ved Kapp Gode Håp.

Havet er i dårlig humør. Vindene hyler. Under dekk står mennene og klamrer seg til rorkulten. De ser ingenting annet enn mørke og et opplyst kompass. En mann står høyt over dem, oppe på shelterdekket. Han kan se – og roper ned til dem at de må legge om kursen. Det er langt fra lett. Vannet fosser opp gjennom rorkultåpningen. Sjømennene er gjennomvåte, de glir på det glatte gulvet, skipet kaster på seg og alle legger seg mot rorkulten, den er som et rasende dyr! - Hold henne nå ellers går det galt med oss alle!

Vasco da Gama vil ikke snu. Han er ingen Diaz, han spør ikke noen. Uansett hvordan havet ser ut, uansett hvor skremmende kysten der inne griner mot dem, som rovdyrtenner, som et glefsende uhyre, uansett hvordan skipene kastes mot den visse død.

Og så er de over det verste.

De er over på den andre siden av Afrika. Nå kan de endelig seile østover!

Afrikanerne er ikke vennlige her heller. Eller kanskje er det da Gama som ikke er det. Det er vanskelig å få vann. Og straks de seiler videre, river afrikanerne ned den padrãoen da Gamas folk har reist til minne for seg selv.

De seiler forbi munningen til Store Fiskeelv, der Diaz snudde. Om det de nå skal komme til, vet de lite eller ingenting.

Snart har de så lite vann at de må koke maten i saltvann. Ingen får mer enn en halv liter vann om dagen. Det er forferdelig, for varmen er voldsom, det er midt på sommeren på denne siden av ekvator. Og arbeidet er hardt, svetten renner og pisken svinges over alle som ikke løper når ordren er: - Løp!

Gommene i munnen på mange av mennene hovner opp, alt kjøttet rundt hovner også opp. Det gjør forferdelig vondt og blir verre når det hovne kjøttet sprekker og råtner. Hva er det de feiler? Hva kan de gjøre? Det er leger om bord, men de vet ikke. Vil mennene dø?

Et nytt år begynner. De seiler i motsatt retning nå – oppover langs Afrika der de før har seilt nedover. De passerer det som i dag er Mosambik. Igjen blir det bråk mellom dem og afrikanerne. Og denne gangen blir det virkelig alvor. da Gama gir beskjed om at kanonene skal avfyres. Det er en livsfarlig jobb, av og til eksploderer en kanon og han som avfyrer den går i lufta samtidig.

Bang! Og igjen: Bang!

Det er som begynnelsen på en krig, en krig mellom øst og vest, mellom det rike Europa og det fattigere Østen -som likevel har så mye europeerne ønsker seg.

Nye havner, nye steder.

Portugiserne møter mange som ikke er halvnakne og ville, de ser tvert imot flotte arabere, med hodeplagg i silke og gullbroderier, med kapper av lin eller bomull. Dette er menn som vet hva de driver med, de seiler i skip som nok ikke er så store som portugisernes, men likevel mye større og imponerende enn afrikanernes kanoer og fiskebåter. Disse mennene kan bruke både kompasset, kvadranten og lese et sjøkart.

De er handelsmenn, de selger gull, sølv, nellik, pepper, ingefær og sølvringer, perler, smykker og rubiner. Afrikanerne kan fortelle at der disse folkene kommer fra, der er det så mye av den slags rikdommer at de ikke engang behøver å kjøpe dem, de kan gå rundt og plukke dem opp i store kurver.

Portugiserne rister beundrende på hodet.

I april kommer de til Mombasa, i det som nå er Kenya. Om natta sniker hundre mann seg om bord. Noen blir tatt til fange. - Hell kokende olje over dem! sier da Gama. De skriker av smerte og redsel. - Hell mer!

Til slutt tilstår de. Det er kongen som har sendt dem. Han har hørt om skytingen og ville prøve å ta portugiserne til fange.

Neste dag sender kongen gaver om bord. De får sekkevis med appelsiner, blant annet. da Gama bestemmer seg for å glemme det han har fått vite. Han sender kongen et kjede av korallperler. Men kongen lar seg ikke lure med den slags. Så må de seile videre.

Underveis oppdager de at appelsinene de fikk virker som medisin! Mennene med de opphovnede gommene og det sprukne tannkjøttet blir bedre. Frisk frukt er altså tingen!

18. mai er de kommet til Calicut, til det som i dag heter Kozhikode, på den vestre sørspissen av India. da Gama er forsiktig nå. Alle mennene blir på skipene, bare en av de dødsdømte sendes i land. Vil de få se ham igjen?

Skipene ligger på god avstand fra byen og venter. Mennene står klare ved kanonene. da Gama er urolig.

Så ser de ham. Han vifter med armene. Han snakker og snakker. Han har truffet noen som snakket spansk!

- De kom bort og snakket til meg. De spurte: "Hva gjør du her?"

da Gama nikker utålmodig.

- Jeg sa vi er kommet på jakt etter krydder. Og straks ba de meg bli med hjem til dem. De tok så vakkert imot meg at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre! De sa: "Et heldig foretagende, et heldig foretagende! Massevis av rubiner, massevis av smaragder! Dere skylder Gud stor takk for at Han har brakt dere til et land med så store rikdommer!"

de Gama kan nesten ikke tro sine egne ører. Han sender bud i land. Han ønsker å møte fyrsten, for han er ambassadør for kongen av Portugal, han har brev å legge fram.

Tida går, da Gama blir urolig. Så – endelig – blir de hentet. En tildekket bærestol venter den portugisiske kongens utsending. Det blåses i trompeter. Fløyter piper. Flaggene vaier. da Gama føres gjennom gatene til et stort tempel. Hva skal de få se her? da Gama tror han er kommet til et kristent kloster, og synes han kan kjenne igjen figurene på de store veggmaleriene. Dette er jo helgener! Og der – er ikke det jomfru Maria? Altså er de kristne her. Det er bra!

Ingen sier ham imot. Ingen forteller at dette er hinduistiske guder og gudinner.

da Gama føres ut av tempelet og bortover gatene igjen. Folk står på hustakene sine for å se. Endelig er ambassadøren kommet til palasset. Fyrsten ligger tilbakelent på tykke puter, på en grønn divan av fløyel, med et stort, gyllent teppe høyt over hodet på seg.

- Spis! sier fyrsten, og da Gama smaker på en søtlig frukt han aldri har sett før. Den ligner på en fiken, synes han. Fyrsten nikker fornøyd. Det er en banan.

da Gama holder en tale om kong Manuels storhet. Han er uten sidestykke i verden, en mesterlig hersker, rikere enn noen annen! Fyrsten spør, da Gama svarer. Samtalen vil ikke ta slutt. Det blir natt. Begge ler nå. De er blitt venner.

Men ikke lenge. da Gama sender i land kong Manuels gaver, og fyrsten blir rasende. Korallkjeder, vaskevannsfat, sukker og honning – hva er det for noe skvip!

Neste gang da Gama skal besøke fyrsten, må han vente i timevis utenfor palassets port. Han prøver å unnskylde seg: - Jeg er ambassadør, ikke handelsmann!

Fyrsten synes ikke det er mye til unnskyldning. Han ler hånlig.

Ute på gatene i Calicut går ryktene. De muslimske handelsmennene ser sin sjanse. De sender melding til fyrsten: - Pass deg for disse portugiserne! De er ikke annet enn tyver!

Fyrsten smiler når han får meldingen. De arabiske handelsmennene er misunnelige! De er redde for konkurranse! Han bestemmer seg for å ta da Gama til nåde igjen. Skriver til og med et brev til den portugisiske kongen, og lar da Gama aller nådigst få kjøpe litt kanel og pepper.

Dette er brevet kong Manuel 1 av Portugal mottar i juli 1499: "Vasco da Gama, en herre fra Deres hoff, kom til mitt land, og det gledet meg. Mitt land er rikt på kanel, kryddernellik, ingefær, pepper og edle stener. Det jeg ønsker av Dem i bytte, er gull, sølv, koraller og skarlagensrødt klede."

Kongen er ikke sen om å melde fra til kongen og dronningen av Spania. Hans da Gama har greid det deres Columbus ikke har greid på sine tre lange ferder. Han er nå i kontakt med India og andre kongedømmer – som til sammen står for all handel i krydder og edle steiner!

At over en tredjedel av mennene på da Gamas skip døde på denne reisen, skriver han ingenting om. Mange flere skal komme til å dø. En portugisisk handelsstasjon som ble bygget i Calicut, blir overfalt ikke lenge etterpå. Femti mennesker blir drept. På vei tilbake til Calicut oppdager da Gama et skip med flyktninger – raner det for alle verdisaker og stikker fyr på det. Calicut bombarderer han, og hører ikke på fyrstens bønn om fred og hans forsikringer om at det slett ikke var dem – inderne – som hadde ødelagt handelsstasjonen, men tvert imot de arabiske handelsmennene. da Gama vet det godt. Hvorfor skulle han ellers drept alle flyktningene? De hadde også vært arabere. Men han vil ha hevn, og han får det. Deretter seiler han til andre indiske havner og kjøper krydderet sitt der.

Igjen og igjen blir sjøen farget rød av blod. da Gama sparer ingen. Til gjengjeld blir han utnevnt til visekonge over de portugisiske besittelsene i India. Og dør der, 24. desember 1524.

ordforklaringer:

Degrados: dødsdømte fanger Padrao: minnebauta

Publisert i Nysgjerrigper 5, 1998