Fryktelig knusebitt

Å stikke hodet mellom kjevene på en fossil av en 70 millioner år gammel rovdinosaur er ikke farlig. Hadde du derimot møtt denne fyren i levende live, hadde du antakeligvis vært mer forsiktig enn Jørn er på bildet nederst på siden. Hodet tilhørte nemlig Tarbosaurus – en nær slektning av Tyrannosaurus rex.

Hurum i kjeven på rex 2

Jørn Harald Hurum arbeider ved Geologisk museum i Oslo. Han hadde egentlig ikke tenkt til å sette i stand en hel rovdinosaurskalle. Det var underkjevene på dinosaurene han først og fremst interesserte seg for. Mange forskere har nemlig trodd at rovdinosaurer kunne sluke store dyr hele, ved å hengsle kjevene ut av ledd, slik slanger gjør. Det ville Jørn undersøke grundigere, og fikk tak i kjevene til tre ulike tyrannosauruser.

Jørn fant ikke tegn til at kjevene på de store rovdinosaurene kunne kobles ut av ledd. Disse kjempene måtte dele opp store matbiter i mindre deler før de kunne svelge, slik du må når du spiser.

Ble nervøs

Et museum i Polen forsto at Jørn var dyktig til å sette i stand dinosaurskaller. Derfor ba de ham om hjelp med et helt hode, etter at han først hadde ordnet underkjeven.

– Jeg ble kjempenervøs da jeg ble spurt om å jobbe videre med dette fossilet, forteller Jørn. Jeg var jo ekspert på bitte små hodeskaller fra noen rare pattedyr som levde samtidig med dinosaurene, ikke store skaller som denne. Dessuten er fossiler etter rovdinosaurer de mest verdifulle dyrefossilene som finnes. Men jeg ble også innmari stolt.

- Jeg er verdens mest tålmodig menneske når det gjelder fossiler. Selv om jeg ellers er rastløs, kan jeg bruke flere dager på bare å ta bort tre sandkorn. Så jeg bestemte meg for å ta jobben og tok med hele skallen og steinen den lå i til museet vårt i Oslo. Der fant jeg ut at vi skulle forsøke noe som ingen andre hadde gjort før. I stedet for bare å fjerne stein på utsiden av fossilen, skulle vi plukke den ut av steinen knokkel for knokkel og så sette den sammen igjen. Slik ville vi kunne studere skallen både fra innsiden og utsiden. Planen min virka bra fordi fossilet lå i leirstein som var bløtere enn knoklene. Derved kunne vi skrape vekk steinen uten at fossilet gikk i stykker.

Dinosaurhjernen

– Da vi var ferdige tok vi med oss hjernekassen til et sykehus der de har en maskin som heter computertomograf. Med den kunne vi ta en titt inni hjernekassen og se hva den skjulte. Det var ikke mye. Hjernen til Tarbosaurusen var 1,5 desiliter stor – omtrent så mye som du får plass til i et lite melkeglass. Så en stor filosof var neppe dette dyret. Men hjernen dugde likevel godt til det viktigste Tarbosaurus trengte, nemlig å jakte på mat og finne en partner å få barn med.

Fossillærdom

– Å studere fossiler forteller oss at mennesket er utrolig lite, og at vi burde være litt mer ydmyke, mener Jørn. – Jorda har eksistert mye lenger enn de 7000 årene vi mennesker har levd i byer og kunnet skrive. Det har skjedd utrolig mye siden de første levende cellene ble dannet for mer enn tre milliarder år siden.

Ved å studere fossiler, får jeg et helt annet syn på det at ting dør ut, enn folk flest. Faktisk har så mye som 99% av alt som har levd på Jorda, blitt borte igjen. Nesten ingen arter overlever mer enn noen millioner år.

Norske dinosaurer

Det har også vært dinosaurer i Norge, forteller Jørn. Men isen som flere ganger har dekket nesten hele landet, har skurt vekk alle dinosaurfossilene våre. På Svalbard har vi funnet fotspor etter dinosaurer to steder. Et av dem er helt tydelig fra en rovdinosaur, for sporene har klør. Så nå skal Jørn til Svalbard for å lete etter dinosaurfossiler.