Den gåtefulle sinnataggen

Har du én gang opplevd å se lemen på fjellet i et lemenår, glemmer du det aldri!

Tundra, natur, fjell

Dette lille, vakre dyret som vanligvis er så vart og sjeldent, opptrer plutselig i tusentall; pilende fram og tilbake i mose og lav. Det er så du lurer på om de virkelig kan ha vært der hele tiden, eller om de kanskje rett og slett regner ned fra himmelen, slik de trodde i gamle dager.

Opp og ned i bestanden

Det mest bemerkelsesverdige ved lemenet, og som fremdeles er en gåte for forskerne, er de store svingningene i antall dyr fra år til år. Med 3-4 års mellomrom stiger antall dyr voldsomt, inntil leveområdet deres blir fullstendig overfylt. Så dør de i hopetall, inntil bare få dyr er tilbake. Vi sier at bestanden «krasjer». Enkelte ganger når det er toppår, blir det så mange dyr at de kommer strømmende nedover i lavlandet; inn i hus og ut på veiene. Noen ganger må veibanen skrapes for lemenlik for at ikke bilene skal kjøre av på glatta!

Det som gjør lemenet så spesielt blant smågnagerne, er at det gjør så mye av seg. Når det blir mange lemen, slutter de å være sky og unnselige. De løper rundt på bakken midt på dagen, eter og slåss. Kommer det en fiende eller rival i nærheten, strekker de på halsen, blotter tennene og skriker. Hvis du erter et lemen, kan det bli så sint at det rett og slett dør av stress. Mange sier at lemen sprekker, men det som skjer, er at de blir så stresset at de får slag. De revner ikke, slik mange har trodd!

Varselsfarger

Lemenets skrikende atferd kan være et effektivt forsvar. Lemen kan skremme bort både erkefienden fjellreven og rovfugler. Et sint lemen med klaprende tenner er ikke det første en gir seg i kast med, dersom det finnes annen mat i nærheten. Dessuten er de ikke så gode å ete, lemen har nemlig en kjertel som gjør at de lukter sterkt og smaker vondt. Kanskje er det derfor de har et så iøynefallende oransje og svart mønster på pelsen? Det kan være en advarsel: «Pass deg! Jeg er farlig!».

Vandrende lemen i lemenår kan ha litt for høye tanker om seg selv. De unnslår seg ikke for å angripe gummistøvler, hunder eller bildekk. En av mine professorer så en gang et lemen som stod på togskinnene og freste mot toget som kom kjørende!

En slik adferd er ikke særlig lur og slett ikke normal, men forholdene lemen lever under i lemenår er heller ikke normale. Lemenet er egentlig et sky dyr som lever enslig og for det meste kommer ut om natta for å spise mose, starr og gras. Hvert lemen lever i sitt eget lille territorium som den forsvarer mot andre lemen. Her har den nok mat og plass til å grave ganger og bygge seg et bol å bo i. I toppår blir det slik at det blir altfor mange lemen til at alle kan få et stort nok territorium. Det blir lite mat, og alle de hjemløse lemenene må dra ut på vandring.

Når alle disse rotløse vandrerne streifer omkring, treffer de andre lemen stadig vekk. Når lemen møter andre dyr, blir de ofte sinte og jager dem unna. I toppår er det basketak i ett sett, og dyrene blir mer og mer stresset og aggressive. Til slutt løper de rundt og freser mot alt og alle. Og de kan altså «sprekke» hvis de blir ertet nok.

Selvmordsbølge?

Mange tror at lemen drar i flokk og følge for å kaste seg utfor stup eller ut i vannet og begå selvmord. Men slik er det naturligvis ikke! Når lemen er på vandring, følger de terrenget nedover mot lavlandet, og dermed havner alle sammen på stier og utpå odder og elvebredder. Trengselen gir dem nesten panikk, og de presses ut i vannet eller utfor skrenter for å komme seg unna. Lemen svømmer godt, men vil helst ikke uti vannet med mindre det er rolig vann og de kan se den andre bredden.

I store lemenår kommer dyrene fra fjellet og helt ned til bygdene eller ut til sjøen. Nesten alle sammen dør i løpet av høsten, og neste år er bestanden tilbake på lavmål igjen. Det er et spennende puslespill for forskerne å prøve å forstå alle årsakene til at antallet dyr varierer så veldig, og prøve å finne ut hvorfor det er slik. Én ting er sikkert: lemenet har fremdeles mange hemmeligheter vi kan forske på!

Publisert i Nysgjerrigper 4, 1998