Asteroidene - småplanetene i solsystemet

Mellom planetene Mars og Jupiter svever tusenvis av små planeter. Disse kalles asteroider. Forskere er travelt opptatt med å studere de svevende småverdenene, som kan lære oss mye om hvordan solsystemet og vår egen planet ble dannet.

08. sep 2003 23:00
universet, verdensrommet, sol, lys

Etter at forskerne oppdaget Chicxulub-krateret i Mexico, har det vært mye snakk om hvordan asteroider kan komme susende inn fra verdensrommet og kollidere med Jorda. Chicxulub-krateret ble sannsynligvis dannet av en asteroide eller meteoritt som falt ned for 65 millioner år siden. Nedslaget kan ha ført til at dinosaurene døde ut. Selv om det er svært lenge siden denne katastrofen, minner det oss om at dette faktisk kan hende. Så sent som i 1908 styrtet en hundre meter stor asteroide ned i et øde skogområde i Sibir i Russland. Heldigvis gikk ingen menneskeliv tapt, men eksplosjonen var så kraftig at folk kunne høre den flere hundre kilometer unna!

  Kjente asteroider

Det finnes utallige asteroider i solsystemet vårt, og det foregår et stadig arbeid med å registrere nye. Den første asteroiden som ble fotografert var Castalia. Den er en nærjordsasteroide som i august 1989 svevde forbi Jorda bare 11 ganger lenger fra oss enn Månen. Toutatis er en annen nærjordsasteroide. Den 24. september 2004 vil Toutatis sveve forbi oss bare fire ganger lenger ute enn Månen. Da vil den være så nær at vi kan se den med en vanlig kikkert. Asteroiden Eros, som nå har romsonden NEAR i bane rundt seg, er også en nærjordsasteroide.



Raketter mot asteroidene

I dag kan vi kanskje gjøre noe med trusselen fra verdensrommet. Hvis astronomene oppdager en truende asteroide noen måneder før den vil treffe Jorda, kan vi sende raketter opp til asteroiden for å prøve å sprenge den. En kraftig eksplosjon kan få asteroiden til å skifte kurs, slik at den bommer på Jorda, eller få den til å løse seg opp i mindre biter som ikke vil gjøre så stor skade som én stor klump. Men all oppmerksomheten omkring denne trusselen har vært ganske effektiv – i hvert fall for astronomene. Plutselig fikk de flere penger til forskningen omkring asteroider og registreringen av såkalte nærjordsasteroider.

Nærjordsasteroider går i baner som krysser Jordas bane rundt Sola eller i nærheten av Jorda. Eros er en slik astroide.

Den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA har sendt i vei en romsonde (NEAR) til Eros. Både i USA, Japan og Europa planlegger romforskere flere romferder til asteroider.

  Tyngdekraften

Tyngdekraft er en kraft alle gjenstander har, som gjør at de tiltrekker seg andre gjenstander. Denne kraften blir større jo tyngre gjenstanden er.

Her på Jorda er det jordkloden selv som er tyngst, og den trekker til seg alle gjenstandene på Jorda – steiner og vann, luft og deg. Det er Jordas tyngdekraft som trekker oss ned på bakken slik at vi ikke faller av Jorda og svever utover i verdensrommet.

I solsystemet er det Sola som er størst og tyngst, og som har størst tyngdekraft. Sola trekker til seg planetene slik at de går i bane rundt den istedenfor å sveve fritt av gårde ut i verdensrommet.



Begynnelsen

Asteroidene er altså samlet i et område mellom Mars og Jupiter. Området kaller vi asteroidebeltet. Der svever tusenvis av småplaneter, som alle går i egne baner rundt Sola. I sin tidlige barndom så store deler av solsystemet vårt ut som asteroidebeltet. Forskerne tenker seg at da solsystemet ble dannet, ble planetene til ved at ørsmå støvkorn kolliderte med hverandre og ble sittende sammen i klumper. Disse kalles planetkimer. Etter hvert som planetkimene samlet seg til større og større ansamlinger av støv, ble de til planeter. Planetene holder seg svevende i baner fordi tyngdekraften fra Sola holder dem på plass.

Uavgjort tautrekking

Når vi beveger oss et stykke vekk fra Sola, kommer vi til et annet himmellegeme som har en veldig sterk tyngdekraft. Dette er kjempeplaneten Jupiter. I asteroidebeltet er det en slags uavgjort stilling mellom tyngdekraften fra Sola og tyngdekraften fra Jupiter. Dette hindrer planetkimer i å vokse seg større enn cirka 1000 km i tverrmål. Større himmellegemer vil bli revet fra hverandre på grunn av tyngdekreftene. Denne uavgjorte «tautrekkingen» mellom Jupiter og Sola har hindret asteroidene i å danne en planet. Her er det i stedet mengdevis av små og store steiner og «grushauger» som svever omkring.

  Milliarder av tonn

En asteroide kan veie milliarder av tonn og den kan treffe Jorda med en hastighet på opptil 100 000 kilometer i timen. En slik kollisjon vil føre til en gigantisk eksplosjon, like kraftig som om millioner av atombomber eksploderte samtidig!



De minste asteroidene finnes i alle slags former og fasonger – de kan for eksempel likne på en peanøtt, et øglehode, en jeksel, en bønne eller en hodeskalle. De største asteroidene er mer avrundet i kantene. Ingen av asteroidene er store nok til at de kan ha en atmosfære (et luftlag rundt seg). Dette er fordi asteroidene har for svak tyngdekraft til å holde på gasser. Uten atmosfære rundt seg er ikke asteroidene beskyttet mot å bli bombardert av støvkorn og andre meteoritter. Derfor er overflaten på asteroidene full av små og store kratere.

Svevende grushauger

Ved å utføre ulike målinger, har astronomene kommet fram til at en del av de minste asteroidene er stein tvers igjennom, mens de store asteroidene nærmest kan sammenliknes med store, svevende grushauger i rommet. Denne kunnskapen er veldig viktig å ha for å kunne sende sonder som skal lande på dem. Sondene skal samle inn mer forskningsmateriale.

  Sonde

En romsonde er et romfartøy som ikke er bemannet, og som skytes ut i verdensrommet for å samle vitenskapelige data.



Da romsonden Galileo fløy forbi asteroiden Ida, fikk forskerne en skikkelig overraskelse. Ida hadde nemlig en måne, som fikk navnet Dactyl. Ingen hadde tenkt seg at en asteroide kunne ha en slik ledsager, men senere har man funnet flere asteroider som blir fulgt av måner. Hvem vet hvor mange flere overraskelser som venter på oss der ute i asteroidebeltet?