Når vitenskapen bedras

Vitenskapshistorien er full av fantastiske oppdagelser og hederlige forskere. Men innimellom er det noen som prøver seg på juks og bedrag. Nysgjerrigper ser nærmere på noen av vitenskapens store lurerier.

Forskningsjuks, babydrage, drage. FOTO: CORBIS/SCANPIX, NYSGJERRIGPER 1-07Dette glasset med en falsk babydrage på 76 centimeter ble funnet stuet vekk i en garasje i England i 2003. Sammen med juksedragen lå papirer fra 1890-tallet, som tydet på at historisk museum i Storbritannia hadde takket nei til den. Da den ble sendt for å ødelegges, tok heller en av de ansatte vare på den, og satte den vekk til den over 100 år senere ble funnet igjen. FOTO: CORBIS/SCANPIX

Som oftest går det fredelig for seg i forskningsverdenen. Man eksperimenterer, måler, skriver ned resultatene i rapporter og deler disse med andre forskere. På denne måten kan alle vurdere om de resultatene man er kommet fram til, faktisk stemmer. Men av og til blir noen fristet til å gjøre litt om på resultatene sine. Også i Norge.

Penger og ære

I 2006 ble en norsk forsker avslørt etter å ha trikset med tall i forskningen sin. Han forsket på kreft i flere år, og hadde fått mye penger til å forske for. Men etter hvert skjønte en kollega at noe måtte være galt. Forskeren fikk resultater som umulig kunne stemme. Kollegaen gjennomførte derfor egne eksperimenter, og viste at jukseforskeren lagde sine egne data. Blant annet hadde han funnet opp forsøkspersoner! Ingen vet helt hvorfor han gjorde det, men noen tror penger og berømmelse ofte ligger bak forskningsjuks.

Hokus pokus - hoax

Forskningsjuks blir på engelsk ofte kalt hoax. Man er ikke helt sikker på hvorPiltdown-mannen, forskningsjuks. FOTO: SPL/GV-PRESS, NYSGJERRIGPER 1-07Slik skulle hodeskallen til Piltdown-mannen ha sett ut. Hjerne skulle være på størrelse med et menneskes mens kjevene liknet på en ape. Så var alt bare juks... FOTO: SPL/GV-PRESSdette ordet kommer fra, men antakeligvis er trylleordene hocus pocus opprinnelsen. Uansett betyr hoax et triks som lurer et publikum til å tro at noe usant faktisk er sant. Og det finnes mange eksempler i forskningsverdenen på nettopp dette.

Piltdown-mannen

Nysgjerrigper har allerede fortalt deg om Piltdown-mannen. For 95 år siden gravde en arkeolog fram beinrester som skulle ha tilhørt et vesen som var en mellomting mellom ape og menneske. Dette var en sensasjon i forskningsverdenen. 50 år senere ble jukset avslørt. Ingen av beinrestene var så gamle som man først trodde.

Charles Dawson, Piltdown-mannen, forskningsjuks. FOTO: SPL/GV-PRESS, NYSGJERRIGPER 1-07Arkeologen Charles Dawson (til venstre) lurte verden til å tro at han hadde gravd ut et vesen som var en mellomting mellom ape og menneske. Innfelt ser du hjørnetannen til Piltdown-mannen. FOTO: SPL/ GV-PRESS

Noen av beina kom fra helt vanlige aper.

Energi uten forurensning

Det finnes flere spektakulære saker. På slutten av 1980-tallet gikk to forskere ut og sa de hadde løst verdens energiproblem for alltid. Ikke bare hadde de funnet opp en måte å lage ufattelige mengder energi på, men det var til og med helt forurensningsfritt. Kort sagt hevdet de at de klarte å få fram det som skjer i sola, bare ved mye lavere temperaturer.

I sola smelter to hydrogenatomer til ett heliumatom. Dette utløser enorme mengder energi, som blant annet blir til lys og varme for jorda. Forskerne påsto at de klarte dette i laboratoriet gjennom en prosess som kalles kald fusjon. På denne måten kan en liter havvann gi like mye energi som noen hundre liter bensin...uten å forurense!

Forskere over hele verden ville selv prøve å få dette til, med det samme utstyret. Men det tok ikke lang tid før man skjønte at de to forskerne hadde feilet. Ingen andre fikk det nemlig til.

Gammelt juks

En arkeolog fra Japan ble verdenskjent da han i 2000 fant redskaper og huler som man trodde var mer enn 600 000 år gamle. Dette var i så fall noen av de eldste sporene etter mennesker. Arkeologen hadde allerede et godt rykte i forskningsmiljøet. Han hadde gjort mange bemerkelsesverdige funn, og oppdagelsene hans ble nevnt i skolebøker.

Så, noen uker etter det store "funnet", dukket det opp bilder i en japansk avis som avslørte at dette bare var juks. Bildene viste at arkeologen selv gravde ned gjenstander, for så å grave dem opp igjen senere! Gjenstandene han gravde ned, var riktignok gamle, men ikke så gamle som han hevdet.

Arkeologen innrømte ugjerningen. Han innrømte også at mange av de tidligere funnene hans var juks. Han sa selv at han hadde jukset fordi han ønsket å være den arkeologen som gjorde de eldste funnene i Japan.

Liv fra verdensrommet?

I 1864 slo en meteoritt ned sør i Frankrike. Det ble samlet sammen deler av den, og disse ble sendt til flere museer i Europa for å undersøkes. To av bitene ble forseglet på glass i et museum like ved stedet hvor meteoritten slo ned.

Hundre år senere undersøkte en forsker meteorittbitene på glasset. Til sin store overraskelse fant han spor etter fossiler! Resultatene og bilder av sporene ble publisert i vitenskapelige magasiner, og mange ble naturligvis veldig nysgjerrige og ville undersøke disse bitene.

Da andre forskere studerte meteorittbitene noen år senere, fant de ingen spor etter fossiler. Det de derimot fant, var plantefrø og kull. Plantefrøene finnes i naturen sør i Frankrike, og kunne derfor ikke være fra verdensrommet.

Cardiff, cardiffgiganten, giganter, forskningsjuks. FOTO: BETTMANN/CORBIS/SCANPIX, NYSGJERRIGPER 1-07Denne plakaten fra 1869 forteller om hvor stor Cardiff-giganten skulle ha vært. Prøv selv å regne ut hvor svær han var! Måleenhetene: foot = ca. 30 cm, inch = ca. 2,5 cm, pound = 453 gram. FOTO: BETTMANN/CORBIS/SCANPIX

Eneste forklaring var at noen måtte ha tuklet med bitene. Etter hvert fant man en forklaring. Rett etter at bitene ble samlet, og før de ble forseglet på glasset, må noen ha puttet frø og kull i dem. Kanskje for å lure forskere, eller kanskje bare for å spøke.

Ikke alle lar seg lure

Men det er ikke lett å lure forskere. I 1869 ble det gjort et bemerkelsesverdig funn i USA. Bak en låve i staten New York fant noen det som så ut som en forsteinet mann. Ikke en vanlig mann... han var tre meter høy! Allerede fra starten var arkeologer og andre forskere skeptiske til funnet. Men folket ville gjerne se Cardiff-giganten, og betalte store summer i inngangspenger.

Alt viste seg å være juks. En mann hadde leid en skulptør

Cardiff-giganten, gigant, forskningsjuks. FOTO: BETTMANN/CORBIS/SCANPIX, NYSGJERRIGPER 1-07Cardiff-gigantmannen skulle vært 3 meter lang. Her blir en avstøpning i pappmasjé begravd. FOTO: BETTMANN/CORBIS/SCANPIX

til å hogge ut et menneske i gips. Skulpturen ble begravd på eiendommen til mannens nevø. Etter ett år leide nevøen to menn til å grave en brønn, tilfeldigvis akkurat der hvor han ett år tidligere hadde begravd statuen. Etter at den ble avslørt som juks, fikk den ikke like mye oppmerksomhet mer. Men ganske lenge mente folk likevel at dette var en ekte kjempe.

Åpent for verden

Forskningen er slik at arbeidet og resultatene skal være åpne for alle til å se og prøve selv. Forskere verden over gjør eksperimenter for å se om de får de samme resultatene som kollegaene sine. Så, hvis noen velger å jukse, tar det som oftest ikke lang tid før jukset blir oppdaget.

Publisert i Nysgjerrigper nr. 1-07