Når synet bedrar

Synet kan bedra - bare se på disse bildene! Når øynene våre registrerer informasjonen fra bildene, tolker hjernen dem som noe annet.

22. mar 2006 06:00
Penrosetrappen/Nysgjerrigper 1-06

På bildene ser vi former som kan virke umulige, mønstre som beveger seg, linjer som forvrenges, og farger som endrer seg. Men slike illusjoner er ikke bare selskapsleker - de hjelper psykologene til å forstå hvordan synsapparatet og hjernen fungerer.

Tolker omverdenen

Øynene våre er konstruert slik at de lett kan skille mellom kontraster som lys og mørke eller ulike farger. Ved hjelp av disse kontrastene prøver så hjernen å danne seg et begrep om det øyet ser, finne fram til kjente mønstre og former og bedømme avstander. Bildet som dannes i øyet, er todimensjonalt, og hjernens jobb er å finne en sammenheng i bildet som gir mening i en tredimensjonal verden.

Synsillusjoner

Gjennom livet bygger vi oss opp en viss erfaring av omgivelsene og hvordan ting henger sammen. Denne erfaringen bygger hjernen delvis på når den tolker synsinntrykk. Hjernen har også en tendens til å forstørre forskjellen mellom kontraster og å se sammenhenger der slike ikke finnes i virkeligheten. Selv om disse mekanismene fører til illusjoner i enkelte tilfeller, har mennesket hatt stor nytte av dem gjennom sin utviklingshistorie.

Ouichiillusjonen

Ouichillusjonen/Nysgjerrigper 1-06 Sirkelen med loddrett rutemønster i midten ser ut til å sveve og bevege seg i forhold til det vannrette rutemønsteret bak. Dette skyldes trolig at det sirkelformede omrisset bryter opp mønsteret og gjør det vanskelig for hjernen å oppfatte akkurat hvor de loddrette rutene avgrenses. Hjernen klarer ikke å skape et sammenhengende bilde, og derfor synes mønsteret å bevege seg når vi beveger øynene.

Kanizsatrekanten/Nysgjerrigper 1-06 Kanizsatrekanten

Dette bildet synes å vise en ensfarget lys trekant som ligger oppå en annen trekant. I virkeligheten er det ingen trekanter der - bare de tre avskårne hjørnene av en trekant og tre sirkler som mangler en kileformet bit. Denne illusjonen skyldes at hjernen vår prøver å finne en sammenheng i noe den oppfatter som oppstykkede data.

Vaseillusjonen

Vaseillusjonen/Nysgjerrigper 1-06 Dette bildet viser både en hvit vase (hvitt) og silhuetten av to ansikter (svart). Enten ser du det ene, eller det andre - for de fleste er det umulig å se begge samtidig. Når et bilde kan tolkes på to forskjellige måter, skifter hjernen ofte mellom de to. Hjernen prøver alltid å finne velkjente former blant abstrakte mønstre: Hvis du har sett en vase eller et menneskeansikt, klarer du ikke lenger å se dette bildet som en abstrakt tegning.

Innrammingsillusjonen/Nysgjerrigper 1-06 Innrammingsillusjonen

Svart omriss rundt farger framhever fargene og hindrer at de "slår hverandre i hjel". Fargene på figuren til venstre ser sterkere og klarere ut enn fargene til høyre. De to mønstrene er i virkeligheten identiske, med unntak av de svarte omrissene på venstre figur.

Penrosetrappen

Penrosetrappen/Nysgjerrigper 1-06Dette er en umulig figur som er skapt av fysikeren Roger Penrose og brukt i M.C. Eschers berømte tegning "Oppstigning og nedstigning". Trappen er sammenhengende, men følger vi trinnene, ser de ut til å være like store og gå i samme retning - og det er jo umulig! Dette er et eksempel på en gjenstand som kan tegnes, men ikke lages i virkeligheten.

Ponzoillusjonen

Ponzoillusjonen/Nysgjerrigper 1-06Mannsfiguren til venstre på tegningen ser kortere ut enn figuren til høyre, men i virkeligheten er de like høye. Hjernen oppfatter ulike størrelser på grunn av linjene som omrammer figurene. Hjernen er vant til at linjer i omgivelsene angir avstand og perspektiv - tenk bare på togskinner som forsvinner i det fjerne. Her tolkes bildet som om mannen til høyre er lenger unna enn mannen til venstre, og han må derfor være høyere.

Kontrastillusjonen

Kontrastillusjonen/Nysgjerrigper 1-06De grønne firkantene ser mørkere ut til venstre, hvor de står mot gule striper, enn til høyre, hvor de står mot blå striper. Dette er et eksempel på kontrasteffekten - det vil si at måten vi oppfatter farger på, er avhengig av fargenes omgivelser. Man vet ikke om det er selve øyet eller hjernen som skaper denne effekten, men det er trolig begge deler.

Publisert i Nysgjerrigper nr. 1/2006