Uholdbar hukommelse

Når vi lagrer informasjon i en datamaskin, kan vi gjøre det på flere måter. En mulighet er å gjøre det magnetisk. En magnet trekker til seg eller støter fra seg andre magnetiske materialer, for eksempel jernbiter. Både vanlige kassetter og videobånd har plastbånd som inneholder ørsmå magnetbiter. For å spille inn lyd eller lagre data, brukes en liten magnet til å lage magnetiske avtrykk på overflaten av båndet. En diskett er en plastskive med magnetiske avtrykk. Harddisken i en pc lagrer også informasjon magnetisk, men den er lagd av aluminium eller glass i stedet for plast. Magnetbånd eller disketter har plass til mye data. En vanlig 3,5 tommers diskett kan romme omtrent dobbelt så mye tekst som ett eksemplarer av en 340 siders bok som er 21 cm høy og tar 3 cm av bokhyllen min. Dessverre lever magnetbånd og disketter et farligere liv enn vanlige bøker. De magnetiske områdene blir svakere over tid, og de kan bli ødelagt av varme og fuktighet. Magnetbånd og disketter holder omtrent fem til ti år.

Optisk lagring

Et magnetfritt alternativ er cd-rom, som kalles optisk fordi dataene leses med laserlys. En cd-rom har plass til over 800 eksemplarer av boken fra hyllen min! En cd består av en gjennomsiktig plastplate med noen milliarder små groper. Platen er dekket med et lag skinnende aluminium som reflekterer lys, og over det et gjennomsiktig, beskyttende lag plast. For å lese data fra cd-en, sveipes laserlys over plata. Gropene oppfattes som mørke (”lys av” eller null) og de flate områdene som lyse (”lys på” eller en). Slik lages rekker av null og en, det som kalles digital lagring. Cd eller cd-rom kan bare leses av. Det finnes også skrivbare cd-er, og de har et lysømfintlig lag med farge som kan "brennes" for å lage mørke flekker i stedet for gropene på vanlige cd-er. Holdbarheten av cd-er er også begrenset. Ei bok trykt på syrefritt papir varer i 500 år hvis den får godt stell med passe varme og fuktighet. Hvor lenge en cd holder, vet vi ikke ennå, for de ble ikke funnet opp før 1982. Noen tror de kanskje holde i hundre år, mens andre mener de ikke varer lenger enn 20 år. Plasten kan miste formen slik at dataene blir uleselige, og det lysømfintlige laget kan reagere kjemisk og bli ødelagt.

Uforståelig datainformasjon

Og selv om det vi lagrer data på, holder seg, er det ikke sikkert vi kan tyde informasjonen i fremtiden. Det er som med runeskrift: Vi kan fortsatt se tegnene forfedrene våre hogde inn i stein for mange hundre år siden, men de færreste forstår noe av det. Og i dataverden går utviklingen mye fortere enn i språket vårt. Både maskiner og programmene vi bruker, skiftes ut med nye og raskere utgaver stadig vekk. På fem år har de fleste programmer blitt avlegs. Derfor kan fremtidens historikere få problemer med å forstå hva vi holder på med, siden vi lagrer både nyheter, kunst, vitenskap og mye annet på måter som ikke vil overleve. Men det arbeides med metoder for å sikre all lagret data.

Publisert i Nysgjerrigper 3, 2000