Sniff, sniff . . . uhmmm!

Nesten som en tidsmaskin

En gang var jeg på et digert loppemarked sammen med en masse andre mennesker. Det luktet svette og støv og kaffe og vafler. Og noe annet, en lukt jeg ikke hadde kjent på mange år. Jeg ble stående midt i trengselen foran en haug med gamle leker og bare snuse ut i lufta. Lukten gjorde meg trygg og glad og stolt og spent. Og plutselig husket jeg det: Det luktet akkurat sånn som det luktet av håret til Annedukken min, den som jeg fikk da jeg fylte tre år! Jeg lukket øynene og så alt klart for meg: Kaffebordet med bløtkake og flagg, haugen av pakker ved siden av stolen min, den lyseblå esken med gjennomsiktig plastlokk, og den vidunderlige dukken med gyllent hår og rosa kjole. Det var nesten som om jeg hadde reist tilbake til min egen treårsbursdag. Tidsmaskinen som hadde brakt meg dit, var altså en lukt som jeg ikke hadde kjent på mange, mange år.

Du har sikkert opplevd noe lignende selv, og lurt på hvordan luktesansen egentlig virker. Det har forskerne også spekulert på, både mye og lenge. Nå begynner de å nærme seg en løsning på mysteriet.

Innsamling og tolking av luktdata

Tenk deg at du går forbi et bakeri hvor det lukter nystekte hveteboller. Du trekker pusten dypt inn, og bitte små duftmolekyler fra bollene blir ført med luftstrømmen inn i nesen. Langt inn. I slimhinnen øverst oppe i nesen, like under øynene, sitter to små felter med luktmottakere eller reseptorer. Hele 1000 forskjellige typer, spredt på ti kvadratcentimeter!

En luktreseptor virker som en slags dør som kan sende signaler videre til hjernen. Denne ”døren” åpner seg mye eller lite eller ikke i det hele tatt, alt etter hvor godt luktmolekylet passer til luktreseptoren. Noen av luktreseptorene vil reagere kraftig på bollelukten, andre reagerer kanskje bare litt, og de fleste ikke i det hele tatt.

Luktelappen

Fra hver luktreseptor går det en ”ledning” rett opp til en del av hjernen som kalles luktelappen. Her blir informasjonen fra luktreseptorene samlet, ordnet og sendt videre. Hvis luktelappen hadde brukt ord og tall og bokstaver, kunne den kanskje kommet med følgende melding: ”Kraftig reaksjon fra reseptorer av type B8, D2 og F4. Middels reaksjon fra A7 og C1. Svak reaksjon fra E3, B1 og H9.”

Luktelappen sender denne meldingen videre til to andre områder i hjernen. Det ene er det hjerneområdet som styrer følelsene våre. En lukt kan godt gi deg spesielle følelser uten at du greier å huske hva slags lukt det er. Og du blir kanskje både sulten og forventningsfull der du står på fortauet, uten at du helt skjønner hvorfor. Men luktelappen sender også melding til et sted i hjernebarken som jobber med å ”oversette” informasjonen og knytte den til andre sanseinntrykk og lukter du har på lager. ”AHA!” sier kanskje luktsenteret i hjernebarken når det har fått analysert kodemeldingen fra luktelappen. ”Nystekte hveteboller!”

Hvis du synes dette var innviklet, kan jeg trøste deg med at det egentlig er mye verre. Vi mennesker kan skille mellom 10 000 forskjellige lukter. Og en lukt er som regel satt sammen av mange forskjellige typer luktmolekyler. Duften av nymalt kaffe består for eksempel av mer enn 1000 forskjellige duftstoffer! Ikke rart at luktforskerne må bruke datamaskiner og metoder fra fysikk og matematikk for å prøve å finne ut av hvordan luktesansen egentlig virker.

TILLEGGSINFORMASJON:

Kunstige neser

”Æsj, den melken lukter vondt!” ”Få kjenne! Nei, det er da ikke noe galt med den melken der. Drikk den opp!”

Hvem har rett? Hvem er det som skal bestemme når lettmelken lukter vondt? Er det bestemor, som vokste opp uten kjøleskap og med lyseblå melk? Er det pappa, som bare drikker kefir? Eller er det Lillesøster, som egentlig ikke liker melk i det hele tatt? Slikt kan det bli mange og lange frokostkrangler av. Noen ganger skulle jeg ønske at det fantes en luktemaskin som kunne registrere ”vond melkelukt-molekyler” og svare klart ja eller nei på om melken virkelig luktet vondt!

Dette høres kanskje ut som science fiction, men det finnes faktisk elektroniske neser med 10-20 forskjellige typer ”luktreseptorer”. De elektroniske luktreseptorene har forskjellige typer metallbelegg, og når et spesielt luktmolekyl lander på reseptoren, forandres den elektriske ledningsevnen i metallet. Signalene om ledningsevnen sendes til en datamaskin som samler opplysningene og behandler dem.

Forskere ved Matforsk på Ås har utviklet en elektronisk nese som ”lukter” på slakteriavfall for å finne ut om det er friskt nok til å kunne brukes til dyrefôr. Slike kunstige neser kan brukes til mange forskjellige lukteoppdrag, særlig i næringsmiddelindustrien. Men de kan kanskje også gi oss noen tips om hvordan vår egen luktesans virker.

Dyr snakker med lukt

Dyrene er helt avhengige av å kunne sende ut forskjellige lukter og kjenne igjen forskjellige lukter. Dyrene snakker ikke med ord, slik som vi gjør. Men mange av dem har et ganske innviklet luktspråk. De sender ut forskjellige typer luktstoffer eller feromoner, og disse feromonene er som små kodemeldinger. Andre dyr av samme art snuser inn feromonene og ”leser” budskapet som ligger bak, for eksempel: ”Kjæreste søkes”, ”Mamma, hvor er du?”, ”Adgang forbudt for uvedkommende” eller ”Masse mat litt lenger øst”.

For mange dyr er luktesansen viktigere enn både syn og hørsel. De kan lukte forskjellen på sunn mat og giftig mat, venner og fiender, egne barn og andres barn. Når en hund skal gjøre seg kjent på et nytt sted, stiller den seg ikke opp på en bakketopp og skuer ut over landskapet. Nei, den farer hit og dit med snuten i bakken og snuser og sniffer. Det er alle luktene som er viktigst for hunden. Ikke rart at hunder har større luktelapp i hjernen enn mennesker!

Men ting tyder på at luktesansen er viktigere for oss mennesker enn det vi har trodd til nå. Genforskere har funnet ut at 1000 av menneskecellenes 100 000 gener har med luktesansen å gjøre. Det betyr at luktgenene er den aller største gengruppen vi har. Og det skulle jo tyde på at luktesansen er viktig for oss!

Hør hvordan insektene lukter!

”Velkommen til laboratoriet, kjære gransnutebille! I dette forsøket skal du trykke på en knapp hver gang du kjenner en ny lukt. Og så skal du fortelle inn i denne mikrofonen hva denne lukten minner deg om.”

Nei, dessverre, så lett er det nok ikke å finne ut hvordan gransnutebillen lukter. Men det finnes andre metoder. Hanna Mustaparta og kollegene hennes ved NTNU i Trondheim bruker elektroder, forsterkere og høyttalere som gjør insektenes nerveimpulser om til lyd. Forskerne blåser forskjellige luktstoffer over gransnutebillene i laboratoriet. Luktreseptorene hos billene reagerer på luktmolekylene og sender elektriske signaler videre til billehjernen. Og disse signalene blir altså gjort om til lyd, slik at forskerne kan høre hvordan billene reagerer på lukten. De følger også nøye med på hvordan billene oppfører seg når de kjenner de forskjellige luktene.

Dette skaper flotte rytmer og stor stemning i laboratoriet, men det viktigste med forsøkene er å lære mer om hvordan insekter reagerer på forskjellige lukter. Og dette kan brukes i kampen mot skadeinsekter. Insektene bruker spesielle duftstoffer, feromoner, til å finne fram til en partner. Nå har forskerne funnet ut at hvis det blir altfor mange feromoner fra hunninsekter i lufta, blir hannene forvirret og greier ikke å finne fram til hunnene. De får ikke parret seg, og det blir ikke født nye skadeinsekter.

Nå arbeider Hanna Mustaparta og hennes medarbeidere med å finne ut hvordan malariamyggen kan lukte seg fram til mennesker. Forsøk har vist at myggen fint kjenner forskjell på hytter med mennesker i og hytter uten mennesker. Men folk lukter forskjellig. Så nå arbeider forskerne med å sammenlikne duft fra forskjellige mennesker for å finne ut hva som tiltrekker myggen. Og den dagen de greier å lage ”lukten av ingen mennesker”, da er verdens beste myggmiddel oppfunnet. Men det er langt fram dit.

I mellomtiden kan både vi og forskerne trøste oss med at jo mer vi lærer om insektenes luktesans, jo mer lærer vi om vår egen. Vi reagerer forskjellig på de luktene vi tar inn, men ellers ser det ut til at luktesansen virker nokså likt hos mennesker og insekter. Egentlig lukter vi som dyr, alle sammen!

Publisert i Nysgjerrigper 2, 2000

Utskriftsvennlig versjon Tips en venn om denne artikkelen