Rå regnskog
22. apr 2004 23:00
Rundt jordas ekvator ligger et digert, raggete magebelte av eldgammel jungel. Denne skogen er så frodig at over halvparten av plante- og dyreartene på kloden bor i den. Her inne er det evig sommer, og trærne er alltid grønne. Og så regner det – i bøtter og spann – nesten hver eneste dag. Det er derfor vi kaller den regnskog.
Det er jammen ikke noen spøk å være plante i regnskogen. Alle vekstene kniver nemlig om solskinnet, og selv de skitneste knep er lovlige.
Noen trær satser alt de har på å bli kjempedigre. De strekker stammene opp over alle de andre trekronene, og blir høyere enn et 20 etasjes hus! Nede på bakken må de ordne seg med svære støtterøtter for ikke å velte.
De lavere trærne har noen triks på lager, de også. Nesten alle har spesielle ledd i stilken på hvert eneste blad, slik at de kan snu løvet mot sola. Trærne er faktisk så flinke til å sole seg at de tetter igjen hvert minste hull i løvtaket. På bakken er det rene skumringen, og det er bare noen få vekster som tåler å bo her nede. Små planter bør helst ha en lur plan for å snike seg opp i lyset!
Giftig slangeSpesialknepet til epifyttplantene er å slå seg til på greinene til de store trærne. Der oppe får de massevis av lys. Det er verre med vannet. Noen av epifyttene lager seg rare luftrøtter som kan suge opp vanndamp. Andre har et lite basseng midt mellom bladene sine, og samler opp dammer av regn. I de største kan det skvalpe litervis av vann, hvor det svømmer både krabber og mygglarver.
Snylterne spirer også på en grein, men sniker i all hemmelighet røtter ned til bakken. Da kan de slurpe til seg vann og næring, og vokse seg kjempedigre på null komma niks. Den verste snylteren i skogen er kvelerfikenen. Den slynger et helt nettverk av røtter nedover rundt stammen til et intetanende tre, og blir med tida så diger og sterk at den kverker hele treet. Til slutt råtner det helt opp, og kvelerfikenen står igjen på nettingføttene sine.
Les mer om regnskogen i artiklene Regnskogen dør! og En-to-tre-fire...
Publisert i Nysgjerrigper nr 2/04
Sist endret: 22.04.2004