Kvakk, kvakk, kvakk, kvaaa!

Høna, og ikke minst hanen, er avanserte dyr. Den stadige kaklingen består faktisk av over tretti setninger med forskjellig mening. Hønene har flere kaklelyder for mat, for eksempel «jeg gleder meg til maten!», «god mat!» og «se hva jeg fant!». Men lyden som er mest gjenkjennelig fra høna, er nok den hun kakler i vei på når hun er ferdig med å legge et egg. Da gjentar hun gang på gang: «jeg har lagt et egg!», «jeg har lagt et egg!». På hønsespråket blir det noe slikt som kva, kvak, kva, kvaaa! Kva, kvak, kva, kvaaa!

Kjærlighet i hønsegården

Dersom hanen vil oppnå oppmerksomhet fra ei høne den har kjær, gjør den det gjerne ved å lete fram godbiter som biller og mark. Deretter kakler hanen ut et signal som betyr noe slikt som «kom hit – her er masse deilig mat!». Hanen gjør dette for å vise høna hvor fint og rikt område han hersker over, slik at hun skal like han. Når hanen har vist henne dette, begynner de to å flørte med hverandre med en slags kose-kakling.

Hanen begynner deretter å bruse med fjærene og spankulerer flott omkring for å vise seg i all sin prakt. En skikkelig innbilsk fyr kan han være, hanefar! I siste fase av flørten senker hanen den ene vingen ned mot bakken, og valser i ring rundt høna. Dette er noe de fleste hønene ikke kan motstå, og det ender ofte opp med at de tillater hanen paringsakten den er ute etter.

Paringsakten er ikke nødvendig for at høna skal legge egg. Høna trenger bare en hane når hun skal ha kyllinger. Men hønene har det mye koseligere når det er en «mann» til stede blant dem, samtidig som hanen verner mot fiender av ulike slag.

Hanefar

Hønseflokken har én hane som er den ubestridte herskeren. Dersom det fins flere haner i en flokk, er det som regel den flotteste og største av dem som er sjefen. Men det sikreste sjefskjennetegnet er størrelsen på sporen, som er en kvass og hard klo på baksiden av beinet. Sporen er våpenet til hanen, og med denne kan han skamfere både rivaler og fiender, og til og med mennesker hvis hanen blir sint nok. Sjefshanen er oftest også den som har den største og rødeste kammen av hanene.

«Juniorhanene», derimot, er noen ynkelige stakkarer. De må sove for seg selv, spise sist av maten, og holde seg langt unna sjefshanen når de er ute på tunet. Ofte blir disse sittende igjen inne i hønsehuset, helt alene, når resten av flokken er ute og koser seg.

Burhøns og broilere

I dag er det ikke så mange høner som bor i hønsehus eller har et tun de kan spankulere fritt rundt på. De fleste hønene bor enten tett i tett på store gulvflater, eller de bor to til fem sammen i bittesmå nettingbur. Hanene blir fostret opp til «broilere» som vi spiser til middag, eller de blir drept like etter utklekkingen fordi de ikke kan legge egg. Og den moderne utklekkinga av kyllingene skjer ikke lenger under varmen til hønemor, men under varmelamper i en klekkemaskin.

Alt dette har skjedd fordi vi mennesker er så ivrige på å produsere maten vår så billig og enkelt som mulig.

Publisert i Nysgjerrigper 2, 1996