Fisk merkes uten å merke det

I den høyteknologiske bedriften Stjørnu-Oddi i Reykjavik på Island lages det små, elektroniske «duppeditter» til å feste ved ryggfinnen eller skyte inn i bukhulen på fisk. Disse merkene kan lagre opptil 32 000 opplysninger i løpet av ett år. Det som registreres, er bl.a. temperatur, dybde og saltholdighet i vannet.

Merkingen er blitt viktig for forskerne, som har fått helt nye muligheter for å studere fiskens oppførsel. Den gjør det også mulig å studere hvordan fisken blir påvirket av omgivelsene og for eksempel forurensning. Merkene kan også brukes på andre sjødyr, som skilpadder, krabber, sjøfugl og pingviner. Merkene fungerer helt ned til 1000 meters dyp.

På dypt vann

Forskere fra både Island, Færøyene, Grønland og Norge samarbeider om å bruke opplysninger fra merkene til å lære mer om hvordan fisken lever sitt liv. Før man fikk merkene måtte fisken tas ut av vannet for å sette på merket, noe som kunne være en stor påkjenning for fisken. Dessuten kunne man ikke merke dypvannsfisk, for de overlever ikke det å komme opp til overflaten.

Fjernstyring

Ved Stjørnu-Oddi har de nå altså greid å konstruere et utstyr som gjør at dette problemet er overvunnet. Det består av et slags bur som plasseres inne i en vanlig trål (en «pose» av nett til fiskefangst). Fisk som er fanget i trålen, ledes inn i buret. Der er det et undervannskamera, slik at forskeren hele tiden kan følge med på hva som skjer. Han eller hun sitter om bord i en båt som flyter over stedet der merkingen foregår. Arbeidet foregår ved en pc, og ved hjelp av den kan man sikte inn merkepistolen etter hvert som fiskene ledes til riktig posisjon i buret. En automatisk kniv fjernstyres til å lage et lite snitt i fiskehuden, og i samme tidels sekund skytes merket inn i kroppshulrommet. Etter merkingen blir fisken sluppet ut igjen i åpent vann, og lever videre som om ingen ting hadde hendt.

Merkeutstyret er allerede prøvd: Det er gjort vellykket merking av uer, en dypvannsfisk som ikke overlever om den tas opp til overflaten. Fisken fikk ingen mén.

Publisert i Nysgjerrigper 4, 2000