Doktor på spekkhoggere

Hvit frakk og laboratorier er ikke del av denne forskerens hverdag. Når Tiu er på jobb, befinner hun seg vanligvis i båt med redskapene kamera, film – og tålmodighet. Spesielt tålmodighet er viktig for en som forsker på spekkhoggere.

40 familier

Interessen for spekkhoggerne førte Tiu Similä fra Finland til Norge for snart 15 år siden. Helt siden hun var liten jente har havet vært hennes store interesse. Hoveddelen av spekkhoggerforskningen hennes har handlet om å studere atferd og oppførsel hos dyrene. For å gjøre dette, har hun fotografert hvert enkelt dyr og gitt dem navn.

Tiu blir nesten moderlig i stemmen når hun snakker om spekkhoggerne. Dyrene har fått navn som NA-1, NS-6 og NV-8. N betyr Norge, neste bokstav er familiens navn, og tallet forteller hvilket dyr i familieflokken det er. Rundt 40 familier har hun vært med på å identifisere.

Ryggfinnen og salflekken – den hvite, særegne flekken på ryggen – gjør det mulig å skille dyrene fra hverandre. Disse to trekkene fungerer som et slags fingeravtrykk. Spesielt ryggfinnene har varierende form, ofte med hakk fra lek rundt båtpropeller.

Identifiseringen gjør det mulig for forskerne å følge den enkelte spekkhoggers vandringer og finne ut av livet i flokken den tilhører.

Familiestruktur

Spekkhoggerne som ferdes i norske farvann, er fiskeetere. Forskerne mener det finnes minst 1500 spekkhoggere i Norskehavet. Et flertall av dyrene følger etter silda innover Vestfjorden og Tysfjord i Nordland hver høst.

Spekkhoggerfamilien kan bestå av opptil 30-40 dyr, og lederen for flokken er alltid en hunn. Denne hunnen kan bli inntil 80 år gammel. Hannene i familiene er skikkelige mammadalter, og stikker noen av, for eksempel for å pare seg i en annen flokk, er de garantert tilbake hos mamma i løpet av noen timer.

Tiu forteller om unge, nysgjerrige spekkhoggere som gjerne kommer opp til båtripen. Blir de for ivrige kommer spekkhoggermamma for å hente barna: ”Nå er det nok leking!”

Karuselljakt

En spekkhoggerforsker må ikke bare ha tålmodighet til å finne dyrene. Hun må også ha tålmodighet til å finne svar på spørsmålene hun stiller. Først i dag kan Tiu få svar på spørsmål hun stilte da hun startet forskningen på 1980-tallet.

Gjennom egne studier har hun blant annet funnet ut viktige ting om karuselljakten til spekkhoggerne. Tiu har brukt undervannskamera til å studere denne spennende jakten. Jakten foregår ved at 10-20 spekkhoggere sirkler rundt silda slik at den presses opp i overflaten. Brått slår dyrene hardt med halen inn i stimen. Fisken slås bevisstløs, og dyrene forsyner seg med én og én sild om gangen. Tiu tror jakten sparer spekkhoggerne for store anstrengelser. Muligens handler også jakten om opplæring.

Satellittmerking

Tiu og de andre som forsker på spekkhoggere i Norge, har hatt spennende tider de siste årene. Som første land i verden, satellittmerket forskerne to spekkhoggere. Dyrene, som raskt fikk kallenavnene Linn og Mette-Marit, fikk hver sin sender på 200 gram festet til ryggfinnen. Med satellittmerkingen fulgte forskerne spekkhoggernes vandringer gjennom vinteren og våren 2001. Slik kunne forskerne se hvor dyrene svømte, hvordan de kommuniserte med hverandre og hjalp hverandre med å finne mat.

Tiu har fått flere nye svar på spørsmålene. Det blir nok ikke de siste spørsmålene hun kommer til å stille om de flotte kjempene i havet.

Opprinnelig versjon publisert i Nysgjerrigper 4, 2000