Bestemmelsessted: Månen

Nå, nesten 30 år etter, kan vi spørre oss hvorfor reisene til Månen ble gjennomført. Det var ikke bare farlig å dra til Månen, men også ufattelig dyrt. Måneferdene kostet flere tusen milliarder kroner! At amerikanerne likevel gjorde det, kom av “romkappløpet”. Den andre stormakten på denne tiden, Sovjetunionen, hadde også planer om å sende mennesker til Månen. Amerikanerne var fast bestemt på at de skulle komme først til målet, Månen.

Selv om Månen ligger nær Jorda og astronomene hadde gransket den i kikkert gjennom hundrevis av år, var det mye vi ikke visste om vår nære nabo. For eksempel visste forskerne lite om slags mineraler og metaller Månen var bygd opp av. Var den bygd opp på samme måte som Jorda, eller var den annerledes? Hvor gammel var Månen? Og hvor kom egentlig Månen fra? Det fantes mange spørsmål, og forskerne håpet at måneferdene ville gi noen svar.

Forskere i arbeid

Derfor hadde månefarerne med seg mye vitenskapelig utstyr. De plasserte ut seismografer som kunne måle “måneskjelv”, som tilsvarer jordskjelv på Jorda. De satte opp instrumenter som gjorde det mulig å måle avstanden mellom Jorda og Månen med noen centimeters nøyaktighet. De tok detaljerte fotografier av Månen, og gjorde målinger for å finne ut den har et magnetfelt, slik Jorda har. Og, ikke minst, månefarerne tok med seg steinprøver tilbake. Tilsammen plukket de med seg 382 kg stein av mange slag.

På de tre siste måneferdene hadde Apollo-fartøyene med en liten elektrisk bil som astronautene kjørte rundt på Månen med. Slik kunne de ta enda flere steinprøver Etter hver landing ble mesteparten av utstyret stående igjen på overflaten. Neste gang du ser på Månen, kan du jo tenke på at det står parkert tre biler der ute!

Grå og trist klode

Den siste månelandingen var i 1972. For mange var måneferdene litt skuffende. Når menneskene for første gang dro til en annen klode, hadde de ventet seg noe spennende. Isteden viste TV-bildene fra Månen viste en grå og trist klode, uten luft, vann og liv. Utover på 1970-tallet begynte romsonder å sende stadig flottere bilder av andre planeter i solsystemet. De nye oppdagelsene som ble gjort på planeter som Mars, Jupiter og Saturn var mye mer spennende enn økt kunnskap om Månen.

Apollo-ferdenes resultater

I årevis etter Apollo-ferdene gransket forskere månesteinene, bildene og måleresultatene som månefarerne hadde hatt med seg tilbake. Og slik gjorde de mange viktige oppdagelser. De fastslo hvor gammel Månen er, og resultatet var overraskende: Store deler av Månen er dekket av stein som er mer enn fire milliarder år gamle. Så gamle steiner er svært sjeldne på Jorda. Det betydde at Månen og Jorda var omtrent like gamle, og at Månen hadde forandret seg svært lite gjennom milliarder av år. Vi vet at rennende vann og vind sliter ned landskapet på Jorda, og det at månesteinene var uforandret, og viste at Månen aldri har hatt vann eller en atmosfære.

Forskerne avslørte også månehavenes hemmelighet. Store deler av Månen er dekket av mørke områder. Du kan se dem med det blotte øyet som de mørke flekkene på måneskiven. For flere hundre år siden trodde astronomene at flekkene var hav på Månen, og de gav flekkene navn som “Det regnfulle hav” og “Stillhetens hav”. Apollo-astronautene tok med steiner som viste at de mørke månehavene i virkeligheten besto av mørk lavastein. Forskerne kom fram til at månehavene oppsto for mer enn tre milliarder år siden, da meteoritter falt ned og slo hull i overflaten slik at lava flommet ut av Månens indre.

TILLEGGSINFORMASJON:

22 år senere: Clementine oppdager is på Månen

Etter Apollo-ferdene ble det i 1994 sendt en ubemannet romsonde til Månen. Romsonden Clementine var ikke spesielt avansert eller kostbar, og den skulle bare lage en oversikt over hvilke stoffer som finnes i Månens overflate. Derfor ventet ingen at Clementine skulle finne noe virkelig nytt.

En ting vi har lært av forskningen, er at den alltid kan gi oss overraskende resultater. Med sine instrumenter oppdaget Clementine tegn til noe som kunne være is i et krater på Månen. Men Apollo-ferdene hadde lært forskerne at det aldri hadde vært vann på Månen, og dermed burde det heller ikke finnes is der.

Lunar Prospector

For å bli sikre, var det nødvendig med flere observasjoner. I januar 1998 ble det sendt nok en romsonde til Månen. Den het Lunar Prospector, og rettet sine instrumenter mot området nær Månens sydpol. Om det var is på Månen, måtte den finnes der. Målingene til Lunar Prospector bekreftet at det antakelig var is Clementine fant. Nå måtte forskerne forsøke å tenke ut hvordan is kunne havne på en klode som aldri har hatt vann!

Svaret de kom fram til var: Isen stammer antakelig fra store kometer som har kollidert med Månen. Kometer er kilometerstore klumper av is som kretser i bane rundt Sola, akkurat som Jorda og de andre planetene. Som regel er det stor avstand mellom planetene og kometene, men av og til havner de på kollisjonskurs. Forskerne tenkte seg at noe is fra slike kometkollisjoner kunne ha blitt slynget ut over hele Månen, og at isen var blitt liggende dypt nede i kratre ved Månens poler. I noen av kratrene ved Månens nordpol og sydpol er det alltid skygge, og derfor er det mulig for is å ligge i skjul for Solas varme stråler i millioner av år.

Det dreier seg om store mengder is. Forskerne har beregnet at det kan være så mye som 300 millioner tonn. Og hvis dette er riktig, kan det få stor betydning for fremtidige måneferder.

Månen i framtiden

Isen gjør det enklere for mennesker å leve på Månen. I dag har vi alt som trengs for å sende mennesker til Månen og la dem bo der i lang tid i en månebase. Mennesker trenger mye vann. Det som måtte fraktes opp med romskip, hvis Månen var helt tørr. Hvis vannet isteden kan skaffes ved å smelte is på Månen, kan måneferder bli mye billigere. Av vannet kan vi dessuten framstille livsnødvendig oksygen. Dermed kan måneisen gi oss både vann og luft!

For forskere er en månebase spesielt interessant. Mange astronomer drømmer for eksempel om den dagen de kan flytte sine instrumenter til Månens bakside. For astronomer som studerer svake radiostråler som kommer fra universet, er det blitt svært vanskelig å finne steder på Jorda der de ikke blir forstyrret av radio- og TV-stasjoner og ulike typer elektrisk utstyr. Moderne teknikk har gjort Jorda til et “bråkete” sted for radioastronomer. Månen vender alltid den samme siden mot Jorda, og det betyr at den har en “bakside” som alltid vender bort fra Jorda. Et teleskop som sto på baksiden ville ha hele Månen som et skjold mellom seg og den forstyrrende Jorda! Oppdagelsen av måneis gjør det mer sannsynlig at vi kommer til å bygge observatorier på Månen.

Av måneisen kan vi også lage hydrogen. Sammen med oksygen er hydrogen svært effektivt rakettbrennstoff. Forskere har beregnet at det kan finnes nok is til å lage brennstoff til en million oppskytninger av romferger. Månen har lav tyngdekraft, og det gjør at det et romskip trenger mye mindre brennstoff for å ta av fra Månen enn fra Jorda. Hvis vi kan lage billig rakettbrennstoff av måneis, kan Månen kan faktisk bli en “hovedflyplass” for hele Solsystemet. Herfra kommer store romskip til å legge ut på lange ferder til Mars, Jupiter og enda fjernere reisemål i solsystemet.

FAKTA OM MÅNEN

Månen er Jordas eneste naturlige satellitt. Satellitt betyr egentlig et himmellegeme som kretser rundt en planet. Månen kretser rundt Jorda på 27 dager og 8 timer, og avstanden mellom Jorda og Månen varierer mellom 356 000 og 406 000 km. Månen har en diameter på 3476 km (ca. ¼ av Jordas) og veier litt over 70 millioner billioner tonn. Det er åtti ganger mindre enn hva Jorda veier. Tyngekraften på Månen er bare en 1/6 av det den er på Jorda. Det vil si at en person som veier 60 kg på Jorda, veier 10 kg på Månen!

Månen bruker litt over 27 dager på å snurre rundt sin egen akse. Siden den går rundt Jorda på samme tid, vender den alltid den samme siden mot Jorda. Midt på dagen (som varer ca 14 jorddager) er temperaturen opptil 127 xC, mens den synker til -173 xC om natten. Månen har ingen atmosfære, ikke flytende vann og viser ikke tegn til at liv noensinne har eksistert.

FAKTA OM LUNAR PROSPECTOR:

Lunar Prospector er en liten og billig satellitt. Den veier 295 kg og har bare fem vitenskapelige instrumenter. Satellitten mangler kamera. Instrumentene brukes til å bestemme hva slags stoffer overflaten inneholder, hvordan Månen er bygd opp innvendig og om det kan eksistere vann på Månen.

Publisert i Nysgjerrigper 5, 1998