I gamle dager var det vanlig at små barn lekte utendørs alene. Det førte til mye moro, men også mange farlige situasjoner.
– Det var ikke noen voksne som var med oss, de hadde annet å gjøre. Du måtte oppføre deg på best mulig måte, være din egen lykkes smed nærmest. I dag hadde folk sagt: "Det får du ikke lov til, det er forbudt", men du måtte prøve ut forskjellige ting, det er det du lærer av.
Dette forteller Johan. Han ble født i 1934, altså for godt over 80 år siden. Johan er intervjuet av Trude Eriksen, som jobber på Museum Stavanger. Hun har snakket med personer født i perioden 1920-1945 for å finne ut hva folk tenkte om barn og sikkerhet før i tiden.
Fireåringer ute alene
Før 1940 måtte ofte både mødrene og fedrene jobbe. Samtidig var det ikke vanlig med barnehager i Norge.
– Foreldrene hadde gjerne ikke noe annet valg enn å la barna passe seg selv. Barn helt ned i fire-femårsalderen lekte ute alene. De yngste barna kunne bli låst inne mens foreldrene var på jobb. Eller de ble passet av eldre barn, forteller Trude.
Inger, født i 1923, forteller til og med at hun ble bundet fast.
– Jeg ble tjoret fast. Og der sto jeg og skrek og var så sint for jeg kom ingen vei. Og jeg skrek: "Jeg vil ikke være ku! Jeg vil ikke være ku!"
Mange ulykker
Barna lekte ikke bare alene, de lekte også på farlige steder som for eksempel på kaia. Lekeplasser fantes det ikke så mange av. Det fantes heller ikke mobiltelefoner så barna kunne ringe hjem hvis noe skjedde.
– Det var mange ulykker, også dødsulykker, forteller Trude. Drukning var den vanligste årsaken til at barn døde i ulykker.
Sunn utelek
Etter 1945 ble det mer vanlig med hjemmeværende mor. Men barna ble likevel ofte sendt ut for å leke alene.
– At barna skulle leke fritt uten at de voksne passet på, var også et ideal, sier hun.
Man mente altså at det var bra for barna å leke alene og å være ute i frisk luft. Barna som bodde i byer på 1950- og 60-tallet, lekte gjerne ute i gata, på løkka eller i parker. Her hoppet man paradis, kastet på stikka, lekte cowboy og indianer eller spilte fotball.
For sikkerhets skyld
Gradvis begynte mange voksne å tenke at det kanskje ikke var så lurt at barna passet seg selv. På 1950- og 60-tallet døde det rundt 250 barn hvert år i ulykker. I dag dør bare noen få barn i ulykker hvert år.
– Samfunnet vårt er preget av en "føre var"-holdning, sier Trude. For å være på den sikre siden passer voksne på barna nesten hele tiden.
Å være barn har blitt tryggere, men kanskje også litt kjedeligere? De gamle menneskene Trude snakket med, husket i hvert fall det å leke fritt ute som noe bra.
– De hadde mye moro og mange barn å leke med. De mente også at de lærte mye av at ingen voksne passet på dem. De savnet ikke lekeplasser, og å leke på "forbudte" steder var like gøy, sier hun.