På besøk hos Timon

I "Løvenes konge" er surikaten Timon kamerat med vortesvinet Pumbaa. I virkeligheten omgås ikke de to dyreartene. Derimot trives surikatene godt sammen med andre familiemedlemmer. De liker seg spesielt godt i tørre omgivelser i Kalahariørkenen i det sørvestlige Afrika. På en liten sandrygg ved et lite vann i Tswalu Kalahari Game Reserve i Sør-Afrika bor en familie på 18 surikater i huler i bakken. En surikat er ikke store dyret. Fra snute til halespiss er den cirka 60 centimeter, og veier bare 730 gram.

Den heter meerkat på det sørafrikanske boerspråket, men dette er verken et kattedyr eller en marekatt. Nei, surikaten tilhører mungofamilien eller mangustene, en gruppe katteliknende rovpattedyr som livnærer seg av insekter, firfirsler, edderkopper, skorpioner og en og annen slange.

Surikatene har egne barnevakter som tar seg av ungene på dagtid. Vakthold er viktig i surikat-familien.
Foto: Tom Schandy

Barnevakter

Når vi kommer til Timon og familien hans, er bare to voksne surikater hjemme, i tillegg til to små unger. De to voksne er barnevakter, mens resten av familien er ute på jakt. De står på to bein, på ordentlig Timon-vis, og speider etter rovfugl og rovdyr. Ved den minste fare forsvinner de ned i hulene. Men barnevaktene passer ikke bare på ungene, de lærer dem også hvordan de skal håndtere giftige skorpioner.

Kalahari Meerkat Project har gjennom flere år studert surikatenes liv. Forskerne har funnet ut at en surikatgruppe består av et dominant par og deres avkom. Når ungene blir store, må de passe på småsøsknene sine. Hunner som ammer, trenger nemlig mye mat og er ikke så mye ved hiet som de andre medlemmene av flokken. Jobben som barnevakt går på rundgang, slik at det alltid er noen hjemme og passer på. På den måten får de store ungene trening i å ta vare på familien, og det kommer godt med når de selv skal ut i den store verden og stifte familie. Felles omsorg sikrer at flere dyr overlever. I store flokker med mange vakter og barnevakter overlever en større andel av ungene enn i små flokker.

Kjenner stemmene

Forskerne i Kalahari har også funnet ut at surikatene kjenner hverandre igjen på stemmen. Da de spilte av den samme surikatstemmen fra høyttalere plassert på to ulike steder i nærheten av hiet, reagerte dyrene kraftig. Forskerne tolket dette som at dyrene ikke skjønte hvordan den samme stemmen kunne komme fra to steder. Det var tydelig at de kjente igjen hverandres stemmer. I en faresituasjon er det viktig at surikatene raskt kan tolke lydsignaler. For første gang har forskerne fått bekreftet at også andre dyr enn aper kan kjenne igjen hverandres stemmer.

Det er like før sengetid. Ikke lenge etter at sola er borte, forsvinner surikatene ned i hulene.
Foto: Tom Schandy

Tilbake fra jobb

En time før solnedgang skjer det. Arbeidsdagen er over, og nå kommer hele flokken tilbake i fullt firsprang. Mens noen har jaktet på insekter og skorpioner, har andre holdt vakt. I surikatenes liv er det alltid vakter som passer på de andre. Ved solnedgang forsvinner de ned i hulene sine, og først når sola skinner neste dag, titter de fram igjen. Hvis det er litt grått og kaldt ute, sover de gjerne litt lenger. Timon og familien lever et bedagelig og svært så sosialt liv.

Publisert i Nysgjerrigper nr. 2-12