En glad laks

Det jobbes jevnt og trutt med å utvikle nye metoder for å øke trivselen hos oppdrettslaksen. Mange forskere er særlig opptatt av å redusere fysisk og mentalt stress hos laksen.

Stor påkjenning over lengre tid kan føre til fysiske og fysiologiske skader, dårlig mestringsevne og frustrasjon. Det trengs derfor mer kunnskap om hva laksen tåler, hvordan den reagerer på stress, og hva den gjør for å unngå stress.

Målet er å finne ut hva som er best for fisken. Fordi en lykkelig laks er en god laks. Men dessverre finnes det "slanger" i lakseparadis også.

Plageånd i lakseparadis

Lakselusa er et lite krepsdyr med mange hemmeligheter. Den er en parasitt som fester seg på laksens skinn og spiser seg gjennom det. Parasitten tar seg gjerne en bit av kjøttet under også.

Lakselusa kan føle laksen nærme seg. Så snart laksen passerer, sikter den seg inn mot fiskens hode og kropp - og henger seg på. Jo raskere laksen svømmer, desto bedre klamrer lusa seg fast.

Finner ikke luselarven en vert i løpet av de første to ukene etter at eggene er klekket, forsvinner den ut i det blå.

Beggylten har jobben som laksedoktor.
Foto: C. Utgård

Luseknuseren

Forskerne jobber med å utvikle metoder for at laksen kan kvitte seg med parasitten. Blant annet driver de "biologisk krigføring" ved hjelp av en gruppe fisk som kalles leppefisk. Berggylte er en type leppefisk som hjelper både laks og oppdrettere med å knekke lakselusa.

Berggylten har skarpe tenner og store lepper. Denne leppefisken er oppdrettslaksens personlige "doktor", og forsyner seg mer enn gjerne av lusa på laksen. Den har god appetitt - men er den for sulten, kan leppefisken skade laksen.

Teksten er hentet fra ungdomsheftet "Et hav av muligheter" (2009), utgitt av forskningsprogrammet HAVBRUK i Forskningsrådet.