Torjus reiser til istiden

Til daglig går Torjus Dybendahl Hartz i femte klasse på Kjelsås skole i Oslo. I 2008 var han på sitt livs første forskereventyr sammen med faren Ebbe. Til verdens største øy: Grønland. Der er det fremdeles nesten like mye is som det var under istidene hos oss.

- Vi reiste nesten 3000 kilometer for å komme dit. Da vi kom fram, fløy vi med helikopter over kjempefjell og reiste 800 kilometer i gummibåt. På veien møtte vi ville dyr, fant dyreskjeletter og så isfjell og ørkener av stein, forteller Torjus.

Torjus og Miro vandret på innlandsisen, festet med tau til fedrene.
Foto: Thomas Ulrich/PRIVAT

Norge under havet

- Det spennende med Grønland er at man kan finne nøyaktig de samme bergtypene oppe i fjellene som bergtypene som ligger på havbunnen i Norge. Siden vi ikke kommer oss under havet for å studere dem i Norge, kan vi studere dem på Grønland, forteller faren til Torjus, Ebbe Hartz. Han er geolog og forsker på oppbygningen av jorda.

Ebbe har reist til Grønland mange ganger før, og ofte tenkt at det kunne vært fint å ha med Torjus på forskertokt. Dermed bestemte han og en annen forsker fra England at neste gang de skulle på ekspedisjon, skulle de ta med guttene sine.

Slik ble det at Torjus og en annen gutt, som heter Miro, dro av gårde med fedrene sine. Nå er reisen blitt til en bok som heter Reisen til istiden.

Les omtale av boken Reisen til istiden her!

Isbjørnlabb!
Foto: Thomas Ulrich/PRIVAT

Isbjørnspor

Det er mange ting man må tenke på når man skal forske så langt unna andre mennesker som Torjus, Miro og fedrene deres gjorde. Nærmeste nabo er flere hundre kilometer unna, og man må være forsiktig så det ikke skjer ulykker. Det kan ta lang tid før hjelpen kommer.

- En gang så vi et isbjørnspor som bare var noen timer gammelt. Det var utrolig spennende. Vi ville gjerne se bjørn, bare ikke for tett på, sier Torjus.

Gevær og raketter

Han forteller at når de satte opp teltene for natten, måtte de ha et eget telt for mat og andre telt til å sove i. Hvis isbjørn var på jakt etter mat om natta, ville de gå til matteltet først. Slik ville de ble vekt i tide.

- Far hadde også med gevær og raketter hvis vi skulle komme i fare. Det gjorde vi heldigvis ikke.

Moskus og ville mygg

På turen fant Torjus og de andre skjeletter fra hval, rein og store moskusokser.

Moskusen ser stor og tung ut, men kan løpe raskt.
Foto: Thomas Ulrich/PRIVAT

- Egentlig er moskusoksen en diger geit som overlevde siste istid på Øst-Grønland, forteller far Ebbe. Forskerne møtte store flokker av dem på turen.

- En gang møtte vi en ensom moskus-hann som var jaget bort fra flokken. Slike kan være ganske sure og sinte og angripe for å forsvare seg. Vi måtte skremme den bort. Det var ganske skummelt, forteller Torjus og faren hans.

- Men i bunn og grunn var det mest plagsomme vesenet vi møtte, myggen, sier Torjus, og ler.

Bestevenn med hundene

Men det fineste dyret møtte Torjus på slutten av reisen. De hadde stoppet i Ittoqqortoormiit, som er et av verdens mest isolerte samfunn. Bestevenn med hundene.
Foto: Thomas Ulrich/PRIVATDet er 800 kilometer til nærmeste nabo. Der møtte Torjus sine beste venner på turen: grønlandshundene.

- Det er gøy å forske når man kan være ute og finne ut ting selv. Det jeg ønsker aller mest nå, er å dra tilbake om vinteren og kjøre hundeslede med de søte grønlandshundene, sier Torjus.

Torjus og Miros reise til Grønland er del av Det internasjonale polaråret.

Publisert i Nysgjerrigper nr. 4-09