Et rotte-res i laben

Snuten til rotten General går ivrig opp og ned. Han sniffer godt før han griper den lille kjeksbiten med de små potene sine. Så stapper han den i munnen. Kjeks er favorittmaten, og når han får velge mellom sjokolade eller vaniljekjeks, velger han vanilje.

Elektronisk hatt

General er en brun og hvit rotte. Han har små svarte øyne og rosa snute. Dessuten elsker han å bli klødd på magen. Men det som gjør ham til et svært sjeldent og verdifullt dyr, er det han har på toppen av hodet: en hatt full av elektronikk. Hatten avslører hvilke hjerneceller General bruker når han løser forskjellige oppgaver. Som for eksempel når han skal finne veien gjennom en labyrint.

Hjernen til rotta virker på samme måte som vår hjerne. Men vår er større og har mange flere hjerneceller.
Foto: Stein J.Bjørge/SCANPIX

Rottene likner oss

- Grunnen til at vi jobber med rotter, er at hjernen til rotten virker på samme måte som vår. Den har bare ikke like mange hjerneceller, forklarer forsker May-Britt Moser.

May-Britt og mannen Edvard er begge hjerneforskere, og har jobbet med rottene i 14 år. Noe av det de allerede har funnet ut, er hvor stedsansen sitter i hjernen. Den henger nemlig nøye sammen med hukommelsen. Det er derfor det er så vanlig å huske akkurat hvor du fikk ditt første kyss.

- Hvordan er det egentlig å være forsøksrotte?

- Det tror jeg er fint. Rotter som mistrives, blir passive og deprimerte. Den aller viktigste jobben vår er å sørge for at de trives - ellers får vi ikke gjort alt det andre vi skal, sier May-Britt.

Derfor har lab-rottene leker. Lego og papirstrimler, for eksempel. De får også springe fritt i laben innimellom, og treffe kjærester. Rottefamilien i laboratoriet ved Medisinsk teknisk forskningssenter i Trondheim øker rett som det er.

Tanker er elektrisitet

Bildet viser et tverrsnitt av rottehjerner.
Foto: Stein J. Bjørge/ScanpixInne i hjernen sender cellene stadig ut ørsmå elektriske signaler, for eksempel når vi tenker, husker eller ser på noe. Forskerne kaller dette at en hjernecelle "fyrer" - og det er denne lille elektriske impulsen elektrodene i hatten hører.

- Men hva med hatten, er ikke den ekkel for rotta?

- Den ser nok eklere ut enn den er. Hjernen kan ikke føle smerte og merker ikke de ørsmå elektrodene som er festet til hjernecellene. Rotten blir fort vant til hatten, forsikrer May-Britt.

Rotten General har en hatt full av elektronikk.
Foto: Stein J. Bjørge/SCANPIX

Hør - han tenker!

Nå er det tid for jobb, også for General. Dagens oppgave er å løpe gjennom en labyrint på størrelse med et spisebord. Labyrinten er inne i et slags telt med svarte vegger og dempet belysning. Fra taket henger en ledning som festes til hatten General har på hodet.

Vi er musestille. Men når rotten begynner å lete seg fram gjennom labyrinten, kan forskerne høre hjernecellene jobbe! Det er fordi de ørsmå elektriske signalene som går igjennom hjernen til rotten, fanges opp av sensorer inne i hatten. Så går signalet gjennom ledningen - opp i taket og inn i en forsterker som slipper lydene ut som små smell og knitrelyder.

I tillegg vises lydene som streker som går opp og ned i sikksakk på en dataskjerm, slik at forskerne kan studere hva som skjer. Og alt lagres på datamaskinen.

Celler setter grenser

May-Britt og Edvard Moser er hjerneforskere. De har funnet ut hvor stedssansen sitter. De bruker rotter i forskningen sin.
Foto: Stein J.Bjørge/SCANPIX- Hva er det viktigste dere har funnet ut?

- Vi har blant annet funnet ut at hjernen har egne celler som måler avstanden mellom forskjellige steder. Andre celler har som jobb å kjenne igjen retning, som et kompass. Disse cellene er del av et slags blankt kart som kan brukes uansett hvor du er. De henter inn informasjon fra de forskjellige celletypene og putter inn akkurat det den trenger i det blanke kartet.

Den nyeste oppdagelsen til hjerneforskerne i Trondheim er en type hjerneceller som har fått navnet grenseceller. Disse cellene forteller når det er slutt på et miljø, for eksempel når man går ut av et rom.

Publisert i Nysgjerrigper nr. 4-09