Månen - fram fra glemselen

I flere tiår var det liten interesse for vår nærmeste nabo i rommet, både blant forskere og folk flest. Mye skyldtes de fantastiske bildene og målingene som ble sendt til jorda fra romsondene som utforsket solsystemet. Sammenliknet med den dramatiske Jupiter-månen Io og den spennende Saturn-månen Titan virket vår egen grå og trist.

Spor av is

Det var først etter at den amerikanske romsonden Clementine fant spor etter is under månestøvet i 1994, at forskerne begynte å studere månen igjen. Etter årtusenskiftet har interessen tatt av for alvor. I dag har alle de store romfartsnasjonene sonder under planlegging eller i bane rundt månen.

Månesonder i kø

Bildet viser utskytingen av Armstrong, Collins og Aldrin.
Foto: NASA

I 2003 sendte de europeiske landene romsonden SMART-1 til månen. Japan og Kina fulgte opp med SELENE og Chang'e 1 i 2007, og høsten 2008 sendte India av gårde Chandrayaan-1.

Chandrayaan-1 hadde også med seg en liten sonde som kolliderte med overflaten den 14. november 2008. Kollisjonen slynget opp skyer av månestein og støv, og gjorde det mulig å studere stoff som vanligvis ligger begravd under bakken.

I årene framover vil amerikanerne og russerne komme på banen for fullt, med planlagte og foreslåtte romsonder nesten hvert år fram mot 2020. Flere land har planer om å lande på månen med fjernstyrte månebiler og laboratorier.

Astronautene Neil Armstrong, Michael Collins og Edwin (Buzz) Aldrin dro til månen for 40 år siden. Bildet er et frimerke som viser de romfarerne fire dager etter månelandingen. De hilser på daværende president i USA, Richard Nixon. Månefarerne måtte sitte i karantene i nesten tre uker etter de kom tilbake til jorda. Foto: Shutterstock
Foto: SHUTTERSTOCK

Mennesker på månen før 2020?

I 2004 erklærte USAs president at man skulle bygge et nytt romskip for å erstatte romfergen, som ble konstruert for over 30 år siden. Det skal hete Orion, får plass til seks passasjerer og er konstruert for å legge ut på lange ferder ut i rommet.

Orion er ment å tas i bruk rundt 2015, og likner på de gamle Apollo-romskipene som fraktet astronautene til månen. Det betyr at romskipet bare vil bli brukt én gang, i motsetning til romfergen, som går i skytteltrafikk mellom jorda og verdensrommet.

Månebase planlagt 

Samtidig med Orion skal NASA bygge nye raketter og månelandingsfartøyer. Når amerikanere etter planen kommer fram til månen rundt 2020, er det meningen at de skal bli der i lengre perioder. For å få til det må det bygges en månebase med mat, vann og energi til å holde mennesker i live i mange måneder.

Dessuten må astronautene beskyttes mot de kraftige utbruddene av dødelig stråling som av og til oppstår på sola. På bakken er vi beskyttet av jordas magnetfelt, men på månen kan det bli nødvendig å grave ned de delene av månebasen som astronautene skal leve i.

Det vil bety mye penger spart hvis man plasserer basene nær steder der månesondene finner is. Da får man "gratis" vann til drikke, mat og vask, og dessuten kan vannet brukes til å lage oksygen, som kan pustes, og hydrogen, som er et glimrende drivstoff til rakettene.

Eugene Cernan heter mannen som sist var på månen. Det var i 1972.
Foto: GV-PRESS

Kanskje ikke alene

Russiske myndigheter har snakket om å sende bemannede romskip til månen etter 2025, og etter hvert bygge en månebase. I Japan og India er det også interesse for måneferder, selv om disse landene ennå ikke har sendt opp sine egne astronauter.

Det store spørsmålet er hva Kina gjør, etter at Yang Liwei ble den første kinesiske astronauten i 2003. Mange romforskere mener at kinesernes forskning minner mye om det amerikanerne gjorde på 1960-tallet, før de fløy til månen.

Det beste hadde antakelig vært om amerikanere og kinesere kunne samarbeide om en månebase. Men det er også mulig at vi får et nytt "romkappløp", slik amerikanerne og russerne hadde før månelandingen i 1969. Kanskje er det ikke et flagg med stjerner og striper vi får se på månen i 2020, men et rødt flagg med gule stjerner?

Publisert i Nysgjerrigper nr. 2-09