Glupske kråkeboller truer tareskogen

Tareskogen er et av de mest fruktbare stedene i verden. Bare på en kvadratmeter kan det leve over 100 000 små dyr, mest snegler og krepsedyr. De elsker tareskogen! Den inneholder massevis av snadder og hemmelige gjemmesteder, også for små fiskebarn.

FOTO: PER EIDE/SAMFOTOForsvinner

Men nå er tareskogen i ferd med å bli borte. Bor du i Trøndelag eller i Nord-Norge, eller har vært på ferie der, har du kanskje sett det med egne øyne: Havbunnen er helt naken, bortsett fra at det er masse kråkeboller der. Det kan være 50 kråkeboller på bare en kvadratmeter!

Viktig skog

- Det er alvorlig at kråkebollene spiser opp tareskogen vår, sier Hartvig Christie. Han er forsker på Norsk institutt for vannforskning og studerer med forundring det som skjer i havet.

- De små dyrene som lever i tareskogen, er kjempeviktig mat for fisken. Derfor forstyrres balansen i havet når kråkebollene jafser i seg all taren. Og fisken er jo, enten du elsker den eller griner på nesen av den, svært viktig mat for oss mennesker.

Ubesvarte spørsmål

Bildet er fra Porsanger og viser hvordan kråkebollene har beitet vekk hele tareskogen. FOTO: PER EIDE/SAMFOTOHartvig og de andre forskerne er bekymret, men også fryktelig nysgjerrige. Det er nemlig ingen som vet hvorfor det plutselig er blitt så mange kråkeboller i havet. Det har ikke vært sånn bestandig. Det begynte å skje på 1970-tallet, og i dag er store deler av kysten fra Trøndelag til og med Finnmark fullstendig spist opp av disse grådige storspiserne. Det vil si, de var storspisere. Nå har de spist opp all maten. Likevel klarer de å leve videre på den nakne havbunnen selv om det er lite å spise der.

Hvem har skylden?

Forskerne vet ikke om det er menneskene eller naturen selv som har skylden for at dette er skjedd.

- Kanskje har kråkebollene bare hatt det veldig godt noen år, og lagd massevis av barn. Men det kan også være at vi har fisket opp altfor mange av fiendene deres fra havet. Det kan ha gjort at de har fått råde på havbunnen uten å være redd for selv å bli spist, og derfor har formert seg fritt, forteller Hartvig. Nå vil han prøve å finne ut av hvorfor dette har skjedd.

Publisert i Nysgjerrigper nr. 1/2006