På botanisk eventyrtokt i Afrika

Noen av aloe-plantene brukes som medisin for både mennesker og dyr. Andre aloer er dødelige og brukes som gift. FOTO: EVA BRÆNDDu har sikkert hørt om stueplanten aloe vera. Over hele verden brukes saften i de tykke bladene til å lindre sår på huden.

Aloe Vera-planten er en del av den store aloe-slekten. I Afrika fins det vel 500 ville arter. De er spredt over hele det sydlige og østlige Afrika og vokser fra høyfjellet og ned til kysten. Aloe-plantene ser svært forskjellige ut. Noen er små som gress. Andre er tjue meter høye. Felles for dem alle er de tykke og seige bladene med bitter saft. Noen av plantene brukes til medisinsk behandling for både mennesker og dyr. Mange aloer er dødelige og brukes til pilgifter og giftåte. For den tyske keiseren Otto den andre gikk det fryktelig galt i år 983. Han døde da han tok 16 gram aloe mot forstoppelse.

Norske Charlotte er den første i verden som forsker på slektskapet mellom aloe-plantene i Afrika. FOTO: EVA BRÆND

Norsk pioner

Før den norske studenten Charlotte Sletten Bjorå ved Universitetet i Oslo kom på banen, har ingen i verden forsket på det genetiske slektskapet mellom aloe-plantene i Afrika.

Fram til i dag har botanikerne bare plassert aloene inn i grupper etter hvordan de ser ut. Botanikerne kaller denne inndelingen av planter for morfologi. De store aloe-trærne er plassert i en gruppe, de minste aloene i en annen og aloe-buskene i den tredje gruppen.

Trosser farer

Gentesting viser at denne oppdelingen er feil. Nå rydder Charlotte opp i kaoset. De siste årene har hun reist over store deler av bushen i Afrika og samlet inn over 400 aloer. Feltarbeidet er vanskelig. Mange av plantene trives best på klipper og bratte skrenter. Da hun en gang klatret opp et åtti meter høyt elvejuv, ble hun hilst velkommen av en illsint vepsesverm i den svimlende høyden. Hun har bråbremset bare noen meter fra en svart mamba. Det er en av verdens giftigste slanger. Hun har reddet en kollega fra å drukne i kvikksand. Av og til får hun også følge av bevæpnete vakter som beskytter henne mot farlige dyr og overfallsmenn.

Aloe mawii fra fjellet Mulanje i Malawi. FOTO: EVA BRÆNDVått og klissete

Charlotte sier det er best å samle inn plantene når de blomstrer. For å ta vare på plantene må blomstene presses på herbarieark. Men aloer er ikke enkle å presse. Bladene er fulle av saft. Da blir det ofte ganske klissete. Det gjør arbeidet vanskelig, og fuktige planter råtner. Så hver kveld sitter hun og tørker herbariearkene og blomsterpresseren ved leirbålet.

Vel hjemme i Oslo tar hun genanalyse av aloe-plantene. Det gjør hun ved å knuse cellene i bladet og plukke ut DNA-molekyler. Så sammenligner hun DNA-mønstrene på aloe-plantene. Jo likere mønstrene er, desto nærmere er plantene i slekt.

Charlotte Sletten Bjorå har et drivhus med aloe-planter på Botanisk museum i Oslo. FOTO: EVA BRÆNDDrivhushjelp

På Botanisk museum i Oslo har hun et drivhus med aloer. Det er smart, for det er ikke alltid lett å komme fram i tide mens aloene blomstrer. Da kan hun i stedet ta med frøene hjem og vente på at aloene blomstrer i veksthuset.

Noen aloer ser svært forskjellige ut om de vokser i fjellet eller i lavlandet. Da er de kanskje beskrevet som to forskjellige arter. I veksthuset kan hun studere om de blir helt like hvis de vokser opp med samme temperatur og lys.

Hun sier at forskningen er viktig, ikke minst fordi mange av aloene er utrydningstruet. For å bevare de sjeldne aloene er man nødt til å vite mer om dem.

Publisert i Nysgjerrigper nr 3/06