Snabelsnakk

En liten elefantflokk kommer ruslende over den solsvidde afrikanske savannen. Elefantene er på vei mot vannhullet, og er slitne og tørste. De minste er utslitt, men nå er de snart framme, og mødrene og tantene trøster dem og lokker dem framover med myke lyder. Plutselig stopper de, og de svære ørene spiles ut som parabolantenner. De eldste elefantene løfter snabelen og snuser mot vannhullet; noen løfter den ene foten opp fra bakken. Etter et par minutter med tilsynelatende stillhet bråsnur flokken og skynder seg bort fra vannhullet. Hva var det som skjedde? De så ut til å lytte til noe, men menneskeørene hørte ingenting.

Elefanter lager mange lyder som mennesker kan høre – de romler, snøfter, bjeffer, brøler og utstøter trompetlyder når de «snakker» med hverandre. Nå har forskerne oppdaget at elefantene også kan kommunisere ved hjelp av lyder som er så dype at vi ikke kan høre dem – såkalte infralyder. Infralyder er fine å bruke til langveiskommunikasjon, for de kan oppfattes på mange kilometers avstand. De store bardehvalene bruker også infralyder for å kommunisere over enorme havstrekninger. Jo dypere lyd, desto lengre unna høres den.

Flokkliv

Elefanter lever i små, tett sammensveiste flokker av mødre, søstre og unger, under ledelse av den eldste hunnen – matriarken. Hannene lever i flokken til de er tenåringer, deretter drar de av gårde for å leve alene eller sammen med andre hanner i «ungkarsflokker». De enslige hannene og ungkarsflokkene lever ofte langt unna hunnene, og ved hjelp av infralyder kan de finne hverandre i paringstida.

Hver elefant eter opptil 135 kg planter i løpet av en dag, og for at alle skal finne nok mat, må flokken spre seg litt utover i terrenget. Alle kan holde oversikt over hvor de andre er, ved å lytte etter lydene de utstøter. Lydene kan advare andre om at det er fiender i nærheten, og de kan fortelle om hvor det finnes mat og vann.

Lyder i bakken

Nå mener forskerne at elefantene ikke oppfatter lydene bare som lyd, men også som vibrasjoner i bakken. Like før de møter en annen elefantflokk, pleier de ofte å lene seg framover, skifte vekten fra den ene foten til den andre og løfte opp det ene beinet. Forskerne mener at de trolig har sanseorganer i føttene som oppfanger ørsmå skjelvinger i bakken.

Forsøk har vist at når elefanter utstøter infralyder eller tramper i bakken, kan det oppfattes som vibrasjoner i bakken over 30 km unna. Lydsignaler som overføres gjennom lufta, kan derimot bare oppfanges opptil cirka 10 km unna. Hvis elefantene oppfatter disse vibrasjonene i bakken, betyr det at de kan sende signaler til andre over mye større avstander enn vi tidligere har trodd.

Langveisvarsel

Det som skjedde med den lille elefantflokken vår på vei til vannhullet, var trolig at de fikk beskjed om at det lurte rovdyr ved vannet – kanskje en løve? Kanskje hørte de advarende romlelyder fra en annen elefantflokk, eller kanskje følte de vibrasjonene fra trampingen til en elefant som løp mot løven i et liksomangrep? En løve kommer til kort overfor en voksen elefant, men den kan greie å ta en unge. Den trusselen er ikke verdt risikoen, selv om elefantene er tørste, og flokken vår bestemmer seg for å skygge banen og vente med drikkingen. Slik langveiskommunikasjon er altså livsviktig i elefantsamfunnet, og i dag kan det ha reddet livet til en av flokkens minste.

Publisert i Nysgjerrigper nr. 4/05