Å klone en dronning

Vi befinner oss på Avdeling for bier ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås. Sammen med bieforsker Monica Bergem står jeg i fullt birøkterutstyr i et rom med seks bikuber. Rommet lukter svakt av honning og blomster og er opplyst og oppvarmet som en deilig midtsommerdag. Monica har forsiktig åpnet en kube. Rett foran oss spankulerer dronningen med en gul tusjflekk på ryggen midt blant undersåttene sine. Bidronningen Ingrid Alexandras viktigste oppgave er å legge egg. Det klarer hun til gagns: Hun kan legge så mange som 2000 egg i løpet av en dag!

Fakta om bier
		Dronningen parer seg bare én gang og da med 7–12 droner. Etterpå flyr hun tilbake til kuben. Her blir hun resten av livet for å legge egg og bygge opp kolonien. Dronningen lever i 3–5 år. I en bikube er det 50–60 000 bier. Ni av ti bier er arbeidere. Hvis dronningen dør eller forlater en kube, tar det bare timer før biene får panikk. De klarer seg ikke uten dronningens beroligende effekt. Når kuben merker at dronningen begynner å bli gammel, dyrker de fram nye dronninger. Disse larvene får bedre plass og mer mat enn andre larver. De får spesialkost, som også kalles dronninggelé. Den først dronninglarven som klekkes, dreper alle andre dronninglarver som klekkes senere.

Rolige

Heldigvis oppfører biene seg rolig. De har arvet bidronning Ingrid Alexandras gemytt, og blir ikke sinte. I stedet jobber de ivrig og rolig med å stelle for dronningen og ungene hennes. Andre har fått jobben med å samle nektar og pollen slik at det blir lagd store mengder med honning.

Prakteksemplar

Slike bidronninger vil norske birøktere ha flere av, forteller Monica. – Derfor håper vi en gang å kunne lage nøyaktige kopier av slike flinke dronninger ved å klone dem. For å lage en kopi av en dronning må jeg overføre arvestoffet hennes til et ferskt egg som ikke inneholder arvestoff. Arvestoffet, eller DNA-molekylene som de også kalles, er pakket inn i en ball som vi kaller for cellekjernen. Derfor har jeg lenge øvd meg på å suge ut cellekjerner fra egg som jeg henter i kubene vi nettopp besøkte. Målet er å få et tomt egg som kan ta imot dronningas arvestoff.

Vanskelig jobb

– Det er mye vanskeligere å lage slike tomme egg enn jeg hadde trodd på forhånd, for eggene er bare 2 millimeter lange. Dessuten er de ikke gjennomsiktige, så jeg vet ikke hvor cellekjernen befinner seg. Men i helt ferske egg er cellekjernen gjemt i den ene enden av egget. Derfor forsøkte jeg å snøre av denne enden med tynt babyhår. Men da jeg forsøkte å sprøyte inn en ny kjerne i resten av egget, punkterte det, fortviler Monica. Det samme skjedde da hun brukte et snøre som er enda tynnere enn babyhår. Hun har også forsøkt å legge egg i solarium i håp om at ultrafiolett lys skulle ødelegge cellekjernen, og det gikk bra. Problemet var bare at alt det andre inni eggene, som er nødvendig for å lage en ny bie, også ble ødelagt!

Superdronning

Bidronning Ingrid Alexandra. Foto: Hanne Finstad

Hvis hun en dag klarer det, vil Monica dyrke fram flere tusen celler fra "superdronningen" i skåler i laboratoriet. Det er ikke vanskelig. Disse cellene, som inneholder arvestoffet til dronningen, kan hun deretter sprøyte inn i tomme egg. Hvis alt går bra, vil denne DNA-oppskriften sørge for at det vokser fram en bie som er en kopi av dronningen.

Strevsomt arbeiderliv

Å være arbeiderbie i en bikube er ikke akkurat noe latmannsliv. Straks en bie er ferdig utviklet og krabber ut av rommet sitt i kuben, får den i oppgave å passe på yngelen. Snart får den også lov til å mate og stelle for dronningen. Deretter kan den bli satt til å vokte inngangen til kuben for veps og andre inntrengere, eller den kan få jobben med å rydde og kaste ut døde bier. Men enda er den ikke utlært bie. Nei, den må også ta i et tak for å fordele maten som kommer inn til kuben.

En annen jobb kan være å vifte med vingene over nektar slik at vann damper bort og nektaren blir til honning. Sist, etter tre uker, når bien er riktig gammel, får den forsøke seg på det aller, aller skumleste. Den får reise ut av kuben for å speide etter mat eller samle den inn. Mange bier kommer ikke tilbake fra et slikt tokt, men dør. De er nemlig noen skjøre skapninger og tåler ikke en gang en liten regnskur.

Publisert i Nysgjerrigper nr. 4/05