Diplomatiske delfiner

Noen få, utvalgte delfiner holder delfinflokken samlet. FOTO: GV-PRESSDen skotske økologen David Lusseau har studert en flokk tumlere (en delfinart) og sett at noen få individer holder flokken sammen. Disse kan vel betraktes som en slags diplomater, som tilbrakte tid sammen med dyr fra ulike grupper innenfor flokken – dyr som ellers holdt seg atskilt. Da «diplomatene» forsvant, brøt samholdet i flokken sammen.

Sterke bånd

Tumlere og andre delfiner er selskapelige dyr som lever i større eller mindre flokker. Ute på det åpne havet er det viktig for artsfrender å holde sammen, og flokklivet er derfor svært viktig for delfinene. Ved å svømme i flokk kan de utnytte hverandres kjølvann, og svømmingen blir lettere og krever mindre energi. De kan gå sammen om å forsvare seg mot angrep fra rovdyr, og de jakter sammen – for eksempel ved å samarbeide om å omringe en fiskestim med en vegg av luftbobler, for så å angripe den panikkslagne fisken fra alle kanter før noen får sjansen til å slippe unna.

Lusseau begynte å følge med individene i flokken for å finne ut hvordan flokken var oppbygd – hvilke individer som holdt sammen, og hvordan hele det sosiale nettverket fungerte. Han fant ut at delfinflokken bestod av to grupper som ble holdt sammen av bare noen få individer. Noen få år etter at forskningsprosjektet startet, forsvant disse individene, og flokken ble splittet i to grupper som drog hver til sitt. Da de «populære» dyrene vendte tilbake en tid senere, slo de to gruppene seg sammen igjen.

Kunnskap er viktig

Dette tyder på at enkeltindivider kan være svært viktige for samhold i flokken, og at dyreflokker kan være svært sårbare overfor tap av enkeltdyr. Hvis noen av disse dyrene blir fanget, for eksempel fordi mennesker vil flytte dem til akvarier eller dyreparker, kan dette skade dyrene som er igjen i flokken, på måter vi ikke kjenner til. Dette viser at vi må skaffe oss kunnskaper om naturen, slik at vi ikke bare tar oss til rette og ødelegger livet og livsgrunnlaget for medskapningene våre.

Publisert i Nysgjerrigper nr 3/05